Frågedatum: 2006-10-30
RELIS database 2006; id.nr. 1749, RELIS Øst
www.svelic.se
Utredningen som riktar sig till hälso- och sjukvårdspersonal, har utformats utefter tillgänglig litteratur och resurser vid tidpunkten för utredning. Innehållet i utredningen uppdateras inte. Hälso- och sjukvårdspersonal är ansvarig för hur de använder informationen vid rådgivning eller behandling av patienter.


Antidepressiva, kvalme og tap av matlyst



Fråga: Mann i begynnelsen av 20-årene har blitt behandlet med Cipramil (citalopram) på grunn av sykdomsbilde med trøtthet og tiltaksløshet, som etter en tid har blitt vurdert som depresjon av primærlege og psykolog. Han har hatt meget god effekt på depresjonssymptomene, men har fått kvalme og manglende matlyst. Pasienten har tidligere spist godt men har lavt vekt fra før og har ikke godt av å tape mer i vekt. Finnes det opplysninger om kvalme og manglende matlyst for citalopram i forhold til andre antidepressiva?

Svar: Gastrointestinale bivirkninger er vanlig ved bruk av citalopram. I kliniske studier har kvalme vært rapportert for ca. 20% av pasientene, men ser ut til å avta ved kontinuerlig bruk (1). Anoreksi (dårlig eller manglende matlyst) er også rapportert som en hyppig bivirkning (>1/100) i preparatomtalen (SPC) til Cipramil (2), dog mer sjeldent enn kvalme (1).

Gastrointestinale bivirkninger angis som en av de store ulempene ved bruk av SSRI (selektive serotoninreopptakshemmere), og det ser ut til å være liten forskjell mellom de ulike SSRI når det gjelder frekvensen og alvorlighetsgraden av bivirkninger. Insidensen av kvalme er angitt å være over 20% for både paroksetin, sertralin, fluvoksamin, fluoksetin og citalopram. Det angis at kvalmen normalt gir seg etter noen ukers bruk (3).

I preparatomtalene (SPC) til SSRI'ene paroksetin (4), fluoksetin (5), sertralin (6) og fluvoksamin (7) er nedsatt appetitt eller anoreksi angitt som en hyppig bivirkning (>1/100). Effekt på appetitt ser ut til å være en klasseeffekt for SSRI'er.

En rekke sentralnervøse og perifere systemer bidrar til følelsen av sult og metthet. Hovedsenteret for appetittregulering finnes i hypotalamus der monoaminerge systemer styrer sult-/metthetsfølelsen og matinntaket. Neurofarmakologiske studier viser at det finnes blant annet fire slike systemer som har med reguleringen av spisemønster, matinntak og kroppsvekt å gjøre. Et alfa-noradrenergt system som øker matinntaket, et beta-adrenergt-, et dopaminergt- og et serotonergt system reduserer/hemmer matinntaket om de stimuleres. Legemidler som øker eller minker monoaminnivåene og balansen mellom disse vil kunne påvirke appetitten (8). Av de mange serotonerge reseptorene som er identifisert, antas 5-HT1B og 5-HT2C reseptorene å indusere serotonerg metthetsfølelse (9). Økt serotonerg aktivitet i hjernen som følge av SSRI-bruk vil kunne redusere appetitten.

Når det gjelder SSRI trodde man lenge at disse legemidlene ga en lett vektreduksjon. Det er et interessant og enda uforklart fenomen at SSRI'er gir en tendens til vekttap ved oppstart, mens studier av lenger varighet har vist at denne effekten kun gjelder initialt i behandlingen, og at også denne gruppen legemidler er assosiert med vektøkning ved langtidsbehandling. Mulige mekanismer for SSRI-indusert vektøkning inkluderer forbedring av depresjonssymptomer, økt appetitt/sug etter karbohydrater og endringer i serotonin 5-HT2C reseptoraktivitet (10).

RELIS har nylig utredet et spørsmål om antidepressiva og vektøkning, hvor følgende er beskrevet for SSRI (10): "Paroksetin har i flere langtidsstudier vist tendens til høyere frekvens av vektøkning sammenlignet med andre SSRI-preparat, men studieresultatene har i noen tilfeller vært inkonsekvente. I en prospektiv studie med 138 pasienter var betydelig vektøkning (>7%) rapportert hos 14,5% av pasientene etter 2,5 år med SSRI-behandling. Sertralin og fluoksetin hadde mindre tendens til å gi vektøkning enn fluvoksamin, paroksetin og citalopram. Forskjellene var ikke statistisk signifikante, trolig pga. lite antall pasienter i hver gruppe. Lignende resultater for de ulike SSRI-preparatene er sett i andre studier. Escitalopram er ikke nevnt i oversikter over SSRI og vektøkningspotensiale, men det antas at frekvensen er tilsvarende den for citalopram. En kilde refererer til at vektøkning er observert hos minst 1% av pasientene som var behandlet med escitalopram."

Når det gjelder andre antidepressiva, har noen studier vist at GI-symptomer er mer vanlig hos pasienter som bruker SSRI sammenlignet med trisykliske antidepressiva (TCA) (3). TCA-indusert vektøkning er positivt korrelert med dose og behandlingslengde (11). TCA og trolig også monoaminoksidasehemmere (MAO-hemmere) synes å være assosiert med vektøkning i høyere grad enn SSRI og nyere antidepressiva. Unntaket er mirtazapin som kan plasseres mellom SSRI og TCA med hensyn til relativ risiko for vektøkning. Venlafaksin anses å være vektnøytralt eller eventuelt kunne gi vekttap. Det påpekes at det er behov for flere studier for å bekrefte disse inntrykkene (10). De tradisjonelle TCA er imidlertid regnet som mer toksiske med flere bivirkninger (mer antikolinerge effekter og mer avorlig kardiotoksisitet i overdose) enn SSRI og beslektede antidepressiva (3,12).

Konklusjon
Kvalme og nedsatt matlyst/anoreksi er hyppig forekommende bivirkninger for alle SSRI. Kvalmen pleier normalt å gi seg etter noen ukers bruk. Det er vist at SSRI gir en tendens til vekttap ved oppstart, mens studier av lenger varighet har vist at denne effekten kun gjelder initialt i behandlingen, og at også denne gruppen legemidler er assosiert med vektøkning ved langtidsbehandling. Dersom pasientens vekt fortsetter å synke, kan man også vurdere å bytte til en annen type antidepressiva enn SSRI. Alternativer kan f.eks. være mirtazapin, moklobemid (MAO-hemmer type A) eller et trisyklisk antidepressivum.

Referenser:
  1. Klasco RK (Ed): Citalopram (Drug Evaluation). DRUGDEX® System (electronic version). Thomson MICROMEDEX, Greenwood Village, Colorado, USA. Available at: http://www.thomsonhc.com (1. nov 2006).
  2. Statens legemiddelverk. Preparatomtale (SPC) Cipramil. http://www.legemiddelverket.no/preparatomtaler (Sist endret: 21. feb 2006).
  3. Dukes MNG, Aronson JK editors. Meyler's side effects of drugs 2000; 14th ed.: 67-74..
  4. Statens legemiddelverk. Preparatomtale (SPC) Seroxat. http://www.legemiddelverket.no/preparatomtaler (Sist endret: 24. apr 2006).
  5. Statens legemiddelverk. Preparatomtale (SPC) Fluoxetin Merck NM. http://www.legemiddelverket.no/preparatomtaler (Sist endret: 11. mars 2005).
  6. Statens legemiddelverk. Preparatomtale (SPC) Sertralin KRKA. http://www.legemiddelverket.no/preparatomtaler (Sist endret: 15. nov 2005).
  7. Statens legemiddelverk. Preparatomtale (SPC) Fevarin. http://www.legemiddelverket.no/preparatomtaler (Sist endret: 7. jun 2006).
  8. Spigset O. Serotonins rolle i normal appetittregulering og i patogenesen ved anorexi/bulimi. Nord Med 1990; 105: 292-7.
  9. Halford JC et al. Serotonin (5-HT) drugs: effects on appetite expression and use for the treatment of obesity. Curr Drug Targets 2005; 6(2): 201-13 (abstract).
  10. RELIS database 2006; spm.nr. 3986, RELIS Vest. (www.relis.no)
  11. Ruetsch O. et al. Psychotropic drugs induced body weight gain: a review of the literature concerning epidemiological data, mechanisms and management. Encephale 2005; 31(4): 507-16. (abstract)
  12. Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell. http://www.legemiddelhandboka.no/ (1. nov 2006).