Bolusinjeksjon av antibiotika og osmolaritet/osmolalitet

Fråga: Hvor viktig er det at antibiotikaløsninger som gis som bolusinjeksjon, f.eks. 10-20 ml over 3-5 min er iso-osmotiske? Eventuelt hvor hyper-/hypoton løsning er det forsvarlig å gi perifert og i sentralt venekateter?

Svar: Isotoni og iso-osmotonisitet
Begrepene isotoni og iso-osmotonisitet betyr nesten det samme og brukes om hverandre.

Iso-osmotonisitet er en fysisk term som beskriver det osmotiske trykket mellom to væsker. Væskene trenger ikke å være fysiologiske. Kroppsvæsker som f.eks. tårevæske og blod er iso-osmotiske med 0,9% natriumklorid (1).

Isotonisk er et medisinsk begrep som betyr lik styrke/spenning. Ordet skal brukes bare i en sammenheng med fysiologiske væsker. I uttrykket isotoni forholder man seg til en fysiologisk definert membran, hvor bare løsemiddelet kan passere. Et eksempel på en slik fysiologisk membran er membranen til blodceller (1).

En løsning med borsyre 2 % kan være iso-osmotisk med både blod, tårevæske og 0,9% natriumklorid, men bare isoton med tårevæske. Borsyre vil gi hemolyse av røde blodceller, da de passerer membranen til røde blodceller uavhengig av konsentrasjon. I øyet vil ikke borsyre passere cellemembraner. Det innebærer at isotonibegrepet inkluderer en fysiologisk kompabilitet som ikke eksisterer i begrepet iso-osmositet (1).

Isotoni og administrering av løsninger
Betydningen av isotoni ved parenteral og perifer administrering av legemidler avhenger av injeksjonssted, hastighet, volum, fortynningsgrad i åren og grad av hypo-/hypertoni. Normalt er dette uproblematisk, men ved å administrere isotoniske løsninger unngås enkelte problemer. Isotoniske så vel som hypo- og hypertone løsninger kan imidlertid gi problemer dersom det settes store volum.

Perifert vil løsninger som avviker mye fra en iso-osmotisk løsning, kunne gi problemer i form av lokal vevsirritasjon, inflammasjon, flebitt og smerte, og dette kan være medvirkende til at hastigheten bør begrenses. Årsaken er at løsningen før fortynning kan få kontakt med lokalt vev (1).

Serumosmolariteten ligger på omtrent 300 mOsmol/L (1). Én kilde anbefaler at væsker med et osmotisk trykk over 550 mOsmol/L, bør settes sakte da rask injeksjon/infusjon øker risikoen for veneskade. Hurtig injeksjon av hypertone løsninger (300-550 mOsmol/L) er klinisk mulig, men regelen er at jo høyere det osmotiske trykket er, jo saktere bør det settes for å unngå skade (2). Ved administrasjon i sentralt venekateter brukes store vener der volumet som injiseres fortynnes raskt og irritasjon og skader på perifere vener unngås. For pasienter med sentralt kateter vil ikke grenser om tonisitet derfor ha like stor betydning (2). Ved total parenteral ernæring gitt perifert er det foreslått en øvre grense på 900 mOsmol/L. For andre perifere infusjoner bør også denne grensen tilstrebes. I tillegg må det tas hensyn til f.eks. pasientens hydreringstilstand, injeksjonssted og injeksjonshastighet (1).

Det er vanskelig å forutsi løsningers osmolaritet uten å regne ut eller måle verdien, og desto mer kompleks løsningen er, jo vanskeligere blir det å beregne osmolariteten.

Konklusjon
Basert på det som er sagt over, kan det konkluderes med at det ikke er viktig at antibiotikaløsninger som gis som bolus over 3-5 minutter er iso-osmotiske. Imidlertid vil en for rask injeksjon perifert kunne gi vevsirritasjon og smerte. Anbefalte volum og administrasjonshastigheter bør overholdes. I sentralt venekateter kan det ikke forventes problemer og dette bør velges om pasienten er på væskerestriksjon og det skal injiseres noe større volum.

1. Gennaro A R et al, editors. Remington: The Science and Practice of Pharmacy 2000; 20th ed.: 246-62.
2. Florence AT, Attwood D. Physicochemical principles of pharmacy 1998. 3rd ed.: 72-79.
3. Myhr K. Legemidler til intravenøs injektion og infusjon 1997; 3. utgave.