Bruk av godkjente preparatomtaler (SPC) som kilde

Fråga: Farmasøyt spør om det er gjort undersøkelser om feilprosenten i norske SPC, om det som er skrevet i SPC understøttes i kjent litteratur og om RELIS har synspunkter på bruk av SPC som kilde, siden det tyder på at kilden er flittig i RELIS sine svar. Spørrer mener at RELIS-svar som bruker SPC som kilde mister sin troverdighet/ kvalitet pga. produsentavhengighet, mangel på kildehenvisninger, samt feil og mangler.

Svar: RELIS skal gi produsentuavhengig legemiddelinformasjon, det betyr nødvendigvis ikke at vi kun skal bruke produsentuavhengige kilder, men at RELIS er faglig uavhengig i sin rådgiving. Store deler av datagrunnlaget på et legemiddel er produsentavhengig.

SPC
En godkjent preparatomtale (SPC) er et juridisk dokument mellom legemiddelmyndigheter og legemiddelprodusent som inneholder faktaopplysninger om et legemiddel. Opplysningene er basert på data generert under utviklingen av legemidlet. SPC er en del av søknaden for markedsføringstillatelse. Det finnes egne SPC for hver formulering og styrke. SPC skal oppdateres fra tid til annen etter at markedsføringstillatelsen er gitt (1), ansvaret ligger hos produsenten. SPC er i så måte produsent- og myndighetsavhengig.

SPC som kilde
En styrke med SPC som kilde er at den skrevet på norsk og tilgjengelig for norsk helsepersonell. Den inneholder faktaopplysninger om vitale aspekter rundt legemiddelforskriving og -bruk.

En svakhet med SPC som kilde er at den i større grad er et regulatorisk og juridisk dokument enn et klinisk nyttig verktøy for helsepersonell, videre er den ikke fortløpende oppdatert og inneholder ikke kildehenvisninger. Statens legemiddelverk er heller ikke à jour med oppdateringer av norske SPCer sendt inn av produsenten, hvilket kan være kritisk for pasientsikkerheten.

SPC danner for øvrig også grunnlag for en lang rekke legemiddelinformasjonskilder som (de norske) Felleskatalog og pakningsvedlegg og er en mye brukt kilde også i internasjonale anerkjente kilder. Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell bruker også SPC som kilde til deler av sine legemiddelmonografier.

Forskrivningsinformasjon basert på data godkjent av legemiddelmyndigheter er ofte funnet å være utdatert og kan avvike fra publisert litteratur. Avvik kan skyldes ulike kilder, som f.eks. myndighetenes tilgang til upubliserte studier. Mens tilleggsinformasjon kan være nyttig, kan utdatert og manglende informasjon i SPC være kritisk for pasientsikkerheten (2).

Vi har ikke kjennskap til om feilprosenten i norske SPCer er undersøkt. Det er internasjonalt svært få publiserte studier på SPC som kilde. Legemiddelinformasjon er ikke alltid like entydig, noen ganger er det motstridende opplysninger i referanseverk, tidsskrifter eller i offisielle ressurser som SPC (3). Det er derfor viktig å bruke flere kilder og ikke stole blindt på bare en kilde.

Et fransk legemiddelinformasjonssenter meldte systematisk feil på SPCer til legemiddelmyndighetene over en 1-års periode. Åttifem feil (unøyaktigheter/motstridende opplysninger, feil/mangel på informasjon, avvik mellom de ulike seksjonene i samme SPC og avvik mellom generiske SPCer) ble meldt på 2,7% av SPCene tilgjengelig i et sykehusintranett. 47 (60%) av feilene ble vurdert å ha mulig betydning for pasientsikkerheten, hvorav 19 av 47 har blitt rettet i SPCen (3).

Det er publisert noen artikler på kvalitet på informasjon om monitorering av bivirkninger gitt i SPC (4,5). En studie om håndtering av hematologiske bivirkninger på ikke-hematologiske legemidler konkluderer med at anbefalinger på monitorering av bivirkninger ofte er ubrukelige (4). Samme gruppe har også diskutert kunnskapsbasert håndtering av bivirkninger og mener at man bør være skeptisk til informasjon fra over halvparten av SPCene på hvordan bivirkninger skal håndteres (5).

En studie har sammenlignet informasjon på legemiddelinteraksjoner (n=579) i SPC med tre standard oppslagsverk (Drugdex, Stockley og Hansteen). Bare i en tredjedel av alle vurderte interaksjonspar var det samsvar i SPC med standardkildene på alle 5 vurderingspunktene (er interaksjonen nevnt i det hele tatt, interagerende legemiddel er nevnt som enkeltsubstans eller som klasse, utfall beskrevet og konsistens med litteratur, håndtering av interaksjonen, dosejustering). 16% av interaksjonene er ikke angitt i SPC og i ca. 2/3 var informasjon på mulig utfall og håndtering mindre presis og ikke fullstendig (2).

RELIS og SPC
SPC brukes hyppig av RELIS som kilde. Bruken varierer ut fra ulike spørsmålstyper og svartid til rådighet. Den er f.eks. sjeldnere brukt i svar om graviditet og amming og oftere i svar om kontraindikasjon. Om SPC er brukt alene eller sammen med andre kilder, samt hvilke opplysninger fra SPC som er referert har vi ikke oversikt over. Imidlertid antas det at SPC refereres unntaksvis alene og som eneste kilde konferert. Vi oppgir ikke nødvendigvis alle kildene som er konferert. RELIS skal gjennom sin arbeidsmetode gjengi informasjon funnet i litteraturen og derfor er det nødvendig å få et overblikk over litteraturen gjennom søkestrategi tilpasset spørsmålstype, kompetanse og svartid.

RELIS mener at SPC er en naturlig kilde å konferere for flere spørsmålstyper, men nesten alltid som en av flere kilder. Det forekommer også at vi refererer SPC som eksempel på dårlig/ begrenset informasjon f.eks. ved spørsmål om graviditet og amming og bivirkninger (6). Vi fokuserer ofte også på ulikheter i SPC mellom originalprodukter og generika.

At det ikke er samsvar mellom SPC og annen litteratur er nødvendigvis ikke en kildekritikk av SPC alene, men heller at behovet for å sjekke flere kilder er tilstede. Det kan imidlertid ikke utelukkes at RELIS overbruker SPC som kilde og at synspunkter på bruk kan variere mellom ansatte. Kildevalg er noe som vi alltid har fokus på og kan bli bedre på.

Konklusjon
SPC som kilde har et stort forbedringspotensiale, men fordi det følger med et godkjent-stempel på SPC, må RELIS og annet helsepersonell forholde seg til den med dens svakheter og styrker. RELIS konfererer alltid om mulig flere uavhengige kilder for å kvalitetsikre våre egne svar og sikre at de er representative for den tilgjengelige litteraturen.

1. Anon. Why look at an SPC? Drug Ther Bull 2009;47(5):56-58.
2. Bergk V, Haefeli WE, Gasse C et al. Information deficits in the summary of product characteristics preclude an optimal management of drug interactions: a comparison with evidence from the literature. Eur J Clin Pharmacol 2005; 61:327-35.
3. Fusier I, Tollier C, Husson M-C. Infovigilance: reportering errors in official drug information sources. Pharm World Sci 2005; 27:166-169.
4. Ferner RE, Coleman J, Pirmohamed M et al. The quality of information on monitoring for haemotological adverse drug reactions. Br J Clin Pharmacol 2005; 60(4):448-51.
5. Coleman JJ, Ferner RE, Evans SJW. Monitoring for adverse drug reactions. Br J Clin Pharmacol 2006; 61(4):371-8.
6. Myhr K. Kan vi stole på preparatomtaler. Tidsskr Nor Legeforen 2002; 122:2644-6.