Benmargsdepresjon som bivirkning av Fosamax ® (alendronat).

Fråga: En lege ønsker opplysninger om Fosamax ® (alendronat) kan gi benmargsdepresjon. Dette er en kjent, sjelden bivirkning av Didronate ® (etidronat), et annet bisfosfonatpreparat som har liknende farmakologi og bruksområde. Bakgrunn for henvendelsen er en kvinne med osteoporose som tidligere er behandlet med Didronate ®. Mens behandlingen pågikk utviklet hun benmargsdepresjon, og dette kunne muligens ha sammenheng med medikamentbruken. Det er derfor anbefalt at hun ikke bør bruke dette preparatet igjen. Kvinnen er nå plaget med sin osteoporose, og hennes lege vurderer å starte behandling med Fosamax ®. Han har selv vært i kontakt med produsenten, MSD (Norge) A/S, som ikke kjente til rapporter om benmargsdepresjon ved bruk av Fosamax ®.

Svar: Agranulocytose, leukopeni og pancytopeni er kjente, sjeldne (< 1/1000) bivirkninger ved bruk av etidronat (1). Bivirkningen er beskrevet i enkelte oppslagsverk, og det finnes et fåtall enkeltrapporter som beskriver dette. I de samme oppslagsverk, og ved søk i flere medisinske databaser, har vi ikke funnet opplysninger om at alendronat kan gi tilsvarende bivirkninger. Statens legemiddelkontroll har frem til og med 1998 ikke mottatt noen rapporter om at behandling med Fosamax ® har gitt benmargsdepresjon (2). I den internasjonale bivirkningsdatabasen til WHO er det to rapporter om agranulocytose, 23 rapporter om leukopeni og fem rapporter om pancytopeni som er assosiert med bruk av alendronat. Imidlertid er ikke disse rapportene vurdert med tanke på å finne en mulig årsakssammenheng, og pasientene som er bakgrunn for rapportene kan samtidig ha brukt andre legemidler. Det er derfor ikke mulig å trekke noen konklusjon om alendronat kan gi de agranulocytose, leukopeni og/eller pancytopeni basert på disse rapportene alene, men en sammenheng kan heller ikke utelukkes (3).

Et problem med sjeldne bivirkninger er at de sjelden eller aldri oppdages i kliniske studier av nye medikamenter, og at det også kan gå lang tid før de oppdages og rapporteres etter at et legemiddel er markedsført og tatt i vanlig bruk. Alendronat er et forholdsvis nytt legemiddel. Etidronat har vært lenger i klinisk bruk enn alendronat, og er sannsynligvis brukt av et større antall pasienter. Dette kan være en mulig årsak til at disse bivirkningene er rapportert for etidronat, men ikke for alendronat, i den medisinske litteraturen, selv om begge legemidlene kanskje kan gi slike reaksjoner. En annen forklaring kan være at alendronat ikke gir slike bivirkninger.

Konklusjon: Det er ikke funnet opplysninger som entydig kan si om alendronat kan forårsake agranulocytose, leukopeni eller pancytopeni, men mulighet for at slike bivirkninger kan opptre ved bruk av legemidlet kan heller ikke utelukkes. Dersom det velges å starte behandling med alendronat til den aktuelle pasienten, bør hun følges opp nøye.

1. Felleskatalog 1999: 379-80.
2. Statens legemiddelkontroll, pers. medd. 23. april 1998.
3. WHO's bivirkningsdatabase. Resultat av søk utført 23. april 1998.