Farmakologisk behandling av stamming

Fråga: En lege ønsker nyere litteratur/opplysninger angående farmakologisk behandling av stamming. Han mener å ha hørt/lest noe om bruk av Zyprexa (olanzapin) i denne sammenheng. I tillegg ønsker han å vite om selektive serotonin reopptakshemmere (SSRI) kan ha en plass i slik behandling.

Svar: Stamming er en forstyrrelse som påvirker ordstrømmen under tale. En type stamming forekommer tidlig i barndommen, og er vanligst blant gutter. Hos enkelte barn forsvinner dette etter noen få måneder, mens det hos andre utvikles til en kronisk tilstand. En annen type stamming forekommer senere i livet og kan være et resultat av en nevrologisk skade, som for eksempel hjernetumor eller slag. I slike tilfeller må behandlingen først innrettes mot den underliggende skaden i hjernen. Enkelte mener at stamming i stor grad kan bedres ved intens taletrening, og at dokumentasjonen for andre behandlingsmåter, som for eksempel hypnose, psykoterapi, rådgiving og medikamentell behandling er lite overbevisende. Legemidler som har vært hevdet å kunne bedre tilstanden for personer som stammer inkluderer beta-blokkere, bethanechol (kvartær ammonium-forbindelse, parasympatomimetikum) og haloperidol, men dokumentasjonen som foreligger er for det meste svært mangelfull (1).

I en oversiktsartikkel beskrives potensiell medikamentell behandling av stamming som opptrer tidlig i barndommen. En rekke farmakologiske stoffer har blitt forsøkt i behandlingen av stamming, og reflekterer de mange ulike teoriene om årsakene til denne sykdommen. Litteraturen på dette området er relativt begrenset, og få av de studiene som har blitt gjennomført har brukt adekvat eksperimentell design. Haloperidol er et av de stoffene som har blitt forsøkt mest i medikamentell behandling av stamming. Oppløftende resultater med bruk av haloperidol har blitt rapportert, først fra flere ukontrollerte og enkeltblinde forsøk, men senere også i placebo-kontrollerte dobbeltblinde studier. På bakgrunn av risikoen for alvorlige bivirkninger, blant annet tardive dyskinesier, bør imidlertid ikke haloperidol brukes i behandling av stamming. Verapamil har i flere studier vært prøvd i medikamentell behandling av stamming, med til dels lovende resultater. Det foreligger derimot også studier der man ikke har kunnet observere noen effekt av verapamil. Ingen farmakologisk behandling av stamming har til nå blitt vist å være bedre enn de andre (2).

I en dobbelblind studie undersøkte man effekten av klomipramin og desipramin på stamming. I alt 16 personer ble inkludert i studien. De hadde alle vært plaget med stamming fra barndommen, uten sammenheng med noen traumatisk hendelse. Det var ingen av dem som hadde, eller tidligere hadde hatt, en psykisk lidelse. Studien bestod av en enkeltblindet placebofase, fulgt av en dobbelblindet sammenligning av de to legemidlene klomipramin og desipramin. Den initiale dosen var 50 mg/dag, som gradvis ble økt til 250 mg daglig. Dosen ble redusert hos de pasientene som ble plaget med bivirkninger. Den maksimale dosen den enkelte pasient kunne akseptere ble opprettholdt i minst 2 uker. Deretter ble pasientene i løpet av en uke gradvis byttet over til det andre legemidlet, og dosen ble innstilt på tilsvarende måte. Ved hver kliniske undersøkelse ble det tatt både video- og lydopptak av hver pasient i fire forskjellige situasjoner hvor hun/han måtte snakke. I tillegg ble den enkeltes subjektive oppfatning av stammingen registrert. Det ble funnet flere forbedringer av stammingen under behandling med klomipramin enn ved bruk av desipramin. Dette kan skyldes at klomipramin gir en større selektiv hemming av serotoninreopptaket enn desipramin, som primært er en noradrenerg reopptakshemmer (3).

Det har også vært publisert flere kasusrapporter (4,5,6) med bruk av de selektive serotoninreopptakshemmerne (SSRI) paroxetin og sertralin i behandlingen av stamming. I alt fire pasienter, med stamming av ulik etiologi, hadde god effekt av behandling med paroxetin 20 mg daglig (4,5). Forfatterne av disse to kasusrapportene opplyser at denne effekten er noe overraskende, på bakgrunn av at andre SSRI har blitt rapportert å kunne forårsake stamming. Sertralin i doser på 50-100 mg daglig, ble funnet å redusere stamming hos en pasient som også hadde depresjon og angst (6).

Produsenten av Zyprexa (olanzapin) opplyser at det foreligger svært liten erfaring og dårlig dokumentasjon om bruk av olanzapin som medikamentell behandling av stamming. Det foreligger enkelte kasusrapporter og noen leger har forsøkt slik behandling på sine pasienter, angivelig med en viss effekt. Produsenten vil ikke foreta seg noe mer enn å ta i mot kasuistikker for denne indikasjonen (7).

Konklusjon: Den foreliggende dokumentasjonen om farmakologisk behandling av stamming gjør det vanskelig å konkludere med hvilken behandling som eventuelt vil egne seg best til denne heterogene pasientgruppen. En mulig underliggende sykdom eller skade i hjernen bør utelukkes, spesielt når stammingen debuterer i voksen alder, før eventuell annen behandling starter. De mulige fordelene med farmakologisk behandling av stamming må avveies mot de potensielle ulempene slik medikamentell terapi kan medføre for pasienten. Taletrening med logoped og eventuelt psykoterapi bør også vurderes.

1. Reynolds JEF, editor. Martindale. The Extra Pharmacopoeia 1996; 31st ed.: 1418.
2. Brady JP. The pharmacology of stuttering: A critical review. Am J Psychiatry 1991; 148: 1309-16.
3. Stager SV et al. Fluency changes in persons who stutter following a double-blind trial of clomipramine and desipramine. Journal of speech and hearing research 1995; 38: 516-25.
4. Murray MG, Newman RM. Paroxetine for treatment of obsessive-compulsive disorder and comorbid stuttering. Am J Psychiatry 1997; 154: 1037.
5. Schreiber S, Pick CG. Paroxetine for secondary stuttering: Further interaction of serotonin and dopamine. Journal of Nervous & Mental Disease 1997; 185 (7): 465-7.
6. Costa AD, Kroll RM. Sertraline in stuttering. J Clin Psychopharmacol 1995; 15 (6): 443-4.
7. Eli Lilly Norge AS, pers. medd. 7. juli 1998.