

Tyreoideafunksjonsforstyrringar ved bruk av gefitinib
Fråga: Ein pasient med ikkje-småcella lungekreft (NSCLC) som behandlast med gefitinib har utvikla mild grad av hypertyreose. Pasienten har ikkje tyreoidea-autoantistoff eller knutestruma. Ved litteratursøk finn legen assosiasjon mellom tyrosinkinasehemmarar og tyreoideafunksjonsforstyrringar. Dei er usikre på om dette også gjeld gefitinib, då dei gjennom fleire års erfaring med legemiddelet ikkje har oppfatta dette som eit problem. Har RELIS meir informasjon om problemstillinga?
Svar: Ved eit breitt søk på "thyroid gland disorders" i Verdas helseorganisasjon (WHO) sin internasjonale biverknadsdatabase, finn vi 18 rapportar i tidsperioden 2005-d.d. der gefitinib er oppgjeve som mistenkt legemiddel. Rapportane omhandlar hypotyreose, hypertyreose, struma, og uspesifisert tyreoideaforstyrring. Ingen av rapportane er frå Noreg, og berre eit fåtal er frå Europa (1).
Det er viktig å understreke at innrapporteringane til WHO baserer seg på spontanrapportering, og opplysningar om bruk av andre legemiddel eller andre høve som kan innverke på sjukdoms- og biverknadsbiletet er ofte mangelfull i dette materialet. Desse rapportane kan dermed ikkje nyttast for å seie noko om årsakssamanheng mellom det aktuelle legemidlet og biverknaden eller til å vurdera frekvens av biverknaden (1).
Ved litteratursøk finn vi ein prospektiv studie som undersøkte insidensen av tyreoideafunksjonsforstyrringar hos pasientar med NSCLC, som vart behandla med tyrosinkinasehemmarar i form av anten epidermal vekstfaktorreseptor (EGFR) eller anaplastisk lymfomkinase (ALK) (2). Studien inkluderte 50 pasientar, og 24 av dei (48 %) vart behandla med gefitinib. Alle pasientane hadde normal thyroideafunksjon på inklusjonstidspunktet. Pasientane vart følgt i 12 månader, og tyreoideafunksjonstestar vart gjort månadleg dei første tre månadane, deretter kvar tredje månad.
Tyreoideafunksjonsforstyrringar vart dokumentert hos fire av pasientane, og oppsto i løpet av den første månaden etter behandlingsoppstart, men alle pasientane var asymptomatiske. Tre av pasientane fekk dokumentert hypotyreose, og dei vart behandla med certinib, gefitinib og erlotinib. Dei to førstnemnte var behandlingstrengjande, medan sistnemnte var subklinisk. Éin pasient behandla med crizotinib fekk dokumentert subklinisk hypertyreose. Pausing/seponering av behandling eller dosereduksjon vart ikkje naudsynt for nokon av pasientane (2).
Forfattarane viser til éin tidlegare kasusrapport om tyroideafunksjonsforstyrring ved bruk av erlotinib (3), men understreker at det her var snakk om forverring av underliggjande hyotyreose (2).
Patofysiologien bak tyreoideafunksjonsforstyrringar indusert av tyrosinkinasehemmarar er ikkje fullstendig kjend, men fleire mekanismar er føreslått (2, 4). Destruktiv tyreoiditt synast å førekome hyppig for tyrosinkinasehemmarar med aktivitet på vaskulær endotelial vekstfaktorreseptor (VEGFR) og platederivert vekstfaktorreseptor (PDGFR), men endringar i tyreoideahormon-metabolisme og transmembran transport av tyreoideahormon er òg blant dei føreslåtte mekanismane (2, 4).
Dersom ein mistenkjer at det aktuelle kan vere ein biverknad av gefitinib-behandlinga, oppmodar vi til å melde det som ein biverknad.
Referenser:- Verdas helseorganisasjon (WHO). Biverknadsdatabase (Søk: 28. juli 2022).
- Soni S, Rastogi A et al. Thyroid dysfunction in non-small cell lung cancer patients treated with epidermal growth factor receptor and anaplastic lymphoma kinase inhibitors: Results of a prospective cohort. Lung Cancer 2021; 151: 16-9.
- Kastoon T, Stump CS et al. Erlotinib-associated exacerbation of hypothyroidism with pericardial tamponade. Endocr Pract 2012;18(5): e111-3.
- Basolo A, Matrone A et al. Effects of tyrosine kinase inhibitors on thyroid function and thyroid hormone metabolism. Semin Cancer Biol 2022; 79: 197-202.
