Norwegian flag

Utredningen som riktar sig till hälso- och sjukvårdspersonal, har utformats utefter tillgänglig litteratur och resurser vid tidpunkten för utredning. Innehållet i utredningen uppdateras inte. Hälso- och sjukvårdspersonal är ansvarig för hur de använder informationen vid rådgivning eller behandling av patienter.


Lamisil og redusert smakssans



Fråga: Lege ved legevakten har fått en henvendelse fra en kvinnelig pasient som brukt Lamisil (terbinafin) i 5 uker og som har fått redusert smakssans. Legen har lest at dette er en kjent bivirkning, men lurer på hvor stor risikoen er for vedvarende reduksjon/tap av smakssans pga Lamisil? Pasienten ønsker selv å fortsette legemiddelbehandlingen.

Svar: Lamisil® (terbinafin) er et fungicid til systemisk og utvortes bruk. Terbinafin tolereres vanligvis godt, men bivirkninger som redusert/tapt smakssans er registrert som mindre hyppige (1/100-1/1000). Normal smakssans gjenopprettes vanligvis i løpet av noen uker etter seponering av legemiddelet (1). I en overvåkningsstudie fra Storbritannia, som inkluderte 10 000 pasienter, fant man at tap av smakssans var rapportert hos ca. 0.6 %, med median 42 dager til smakssansen kom tilbake. Alle pasientene i denne studien fikk igjen smakssansen etter seponering (1-3). Det er imidlertid rapportert noen få tilfeller med langvarig tap eller reduksjon av smakssans etter seponering av terbinafin (2-3). En kasusrapport (3) beskriver en 51-år gammel kvinne som ett år etter seponering av terbinafin fortsatt opplevde smaksforandringer. Smakssansen var imidlertid gradvis forbedret over en periode på 18 måneder. En annen pasient opplevde totalt tap av smakssans ca. 6 uker etter oppstart av terbinafin. Legemidlet ble seponert og smakssansen forbedret seg delvis, men 3 år senere hadde pasienten fortsatt redusert smakssans (3).

Mekanismen for tap av smakssans pga terbinafinbehandling er foreslått å kunne være relatert til at signaler for smak vedvarende er slått av gjennom hemming av cytokrom P450-avhengige enzymer direkte og/eller gjennom hemming av adrenal steroidogenese (1,3). Evnen til å kjenne bitter og salt smak blir oftere tapt eller redusert enn smakssansen for søtt og salt. Grunnen til dette er at det finnes et lavere antall reseptorer for de to førstnevnte smakene sammenlignet med de to sistnevnte (3).

En studie publisert i 1996 hadde som mål å identifisere risikofaktorer hos pasienter som mistet smakssansen mens de brukte terbinafin (4). Studien inkluderte 87 rapporterte tilfeller med sannsynlig tap av smakssans grunnet terbinafin og 362 kontroller som brukte terbinafin uten å miste smakssansen. Det tok gjennomsnittlig 35 dager fra pasientene startet med terbinafin og til de opplevde smakstap. De fleste pasienter fikk tilbake smakssansen innen fire måneder etter seponering. Det var 4,4 ganger flere pasienter over 65 år med smakstap enn under 35 år. Risiko for en pasient med body mass index (BMI) under 21 kg/m2 var 4,4 ganger høyere enn for de med BMI over 27 kg/m2. Risiko for smakstap blant pasienter over 55 år og med BMI under 21 kg/m2 var 12,8 ganger høyere enn for pasienter under 35 år. Risikofaktorer ble dermed identifisert som lav BMI, tidligere episoder med tap av smakssans og høy alder (1,4).

Konklusjon
Tap eller reduksjon av smakssans er en mindre hyppig bivirkning av terbinafin, men kan være hyppigere i risikogrupper. Smaksendringen er vanligvis reversibel og smakssansen kommer oftest tilbake i løpet av ca. 6 uker etter seponering. Langvarig reduksjon av smakssans er imidlertid også sett. Lav BMI, tidligere sykehistorie med smakstap og høy alder er risikofaktorer. Utskrivning av terbinafin til eldre pasienter med lav BMI og daglig lavkalorikosthold krever nøye oppfølging.

Referenser:
  1. RELIS database 2003; sp.nr. 451, RELIS Øst.
  2. Drugdex® System. Drug evaluation. Terbinafine. MICROMEDEX® Healthcare Series Vol. 121 expires 9/2004.
  3. Duxbury AJ et al. Persistent impairment of taste associated with terbinafine. Br Dent J 2000; 188(6): 295-6.
  4. Stricker BH et al. Taste loss to terbinafine: a case-control study of potential risk factors. Br J Clin Pharmacol 1996; 42: 313-8.