Søvnvansker ved behandling mot panikkangst
Fråga: Pasient med panikkangst har brukt escitalopram (Cipralex), men har fått uttalte søvnvansker som sannsynligvis er bivirkning. Forslag til behandling mot panikkangst som ikke gir søvnvansker? Spørsmål fra en lege.
Svar: Medikamentell behandling mot panikkangst er i dag først og fremst antidepressiver, mens beroligende medisiner (benzodiazepiner) unntaksvis brukes til å dempe et anfall (1). Best dokumentert er effekten av SSRI og klomipramin, men også for moklobemid finnes en del dokumentasjon (2). Også buspiron brukes i behandlingen av angstplager, deriblant panikklidelse, men den vitenskapelige dokumentasjonen av effekt er usikker (1).
Klomipramin (trisyklisk antidepressiva):
Pasienter med panikklidelse kan oppleve sterkere angst i begynnelsen av behandlingen med klomipramin. Denne paradoksale initiale angstøkningen er mest uttalt de første dagene, og avtar vanligvis gradvis i løpet av to ukers behandling. Døsighet og slapphet er oppgitt som svært vanlig bivirkninger av klomipramin, mens søvnforstyrrelser en oppgitt som en vanlig bivirkning. Det er store individuelle forskjeller i dosering. Initialt 10 mg daglig med gradvis økning til klinisk effekt, vanligvis 10 mg hver annen eller tredje dag (3a). Vanlig daglig dose ligger i området 25 til 100 mg, om nødvendig 150 mg. Behandlingen er langvarig (minst 6 måneder), men dosen kan ofte senkes suksessivt. Trisykliske antidepressiva har generelt en mer sederende effekt enn SSRI (4).
SSRI:
Bivirkninger av SSRI'er er vanligst i første eller andre uke av behandlingen og avtar vanligvis i intensitet og frekvens ved fortsatt behandling. Søvnforstyrrelser er en kjent bivirkning av SSRI. Det er funnet lite informasjon om hvorvidt det er forskjell innad i gruppen når det gjelder søvnforstyrrelser (3b). Det er imidlertid nevnt i Norsk legemiddelhåndbok at paroksetin antagelig er det mest sedative, mens fluoksetin er det mest stimulerende (2).
Benzodiazepiner:
Benzodiazepiner anbefales ikke ved panikklidelse selv om de virker godt på selve anfallene. Om de blir brukt, bør de ikke brukes kontinuerlig. Holdningen i dag er at dette først og fremst er nødbehandling og ikke noe man bør bruke fast. Siden tilstanden oftest er langvarig, blir langtidsbehandling aktuelt, og da er tolaranse- og avhengighetsutvikling en bekymring med denne typen medisin (1).
Moklobemid (MAO-hemmer type A):
Søvnforstyrrelser er oppgitt som en vanlig bivirkning av moklobemid i produktets preparatomtale (3c).
Buspiron:
Buspiron er et azapiron uten kjemisk eller farmakologisk slektskap med benzodiazepiner eller andre kjente anxiolytika. Søvnvansker er oppgitt som en vanlig bivirkning i produktets preparatomtale (3d).
Konklusjon
SSRI og klomipramin er de som har best dokumentert effekt på panikkangst. Begge disse er assosiert med søvnforstyrrelser, men klomipramin har en mer sederende effekt enn SSRI'ene. Det er funnet lite informasjon om hvorvidt det er forskjell innad i SSRI- gruppen når det gjelder søvnforstyrrelser, men det ble i en kilde nevnt at paroksetin antagelig er det mest sedative. Bivirkninger ved bruk av SSRI'er opptrer ofte kun initialt og forsvinner gjerne etter ett par ukers behandling. Det finnes mindre dokumentasjon for effekt ved panikkangst av moklobemid og buspiron, men begge disse er også assosiert med søvnforstyrrelser. Benzodiazepiner anbefales ikke brukt ved panikkangst da det som regel er behov for langtidsbehandling og dermed fare for avhengighetsutvikling.
- Johannessen T, (red.). Norsk elektronisk legehåndbok. http://www.legehandboka.no/ (29.11.2006)
- Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell 2004; 183.
- Statens legemiddelverk. Preparatomtale (SPC) a) Klomipramin (Sist endret: 11.03.2005) b) Cipralex (Sist endret: 08.05.2006) c) Busipron Actavis (Sist endret: 16.10.2006) d) Moclobemid Ratiopharm (Sist endret: 24.08.2005) http://www.legemiddelverket.no/preparatomtaler
- RELIS database 1998; spm.nr. 817, RELIS Vest. (www.relis.no)