Tardive dyskinesier og dokumentasjon
Fråga: Hva finnes av forskning vedrørende forekomst av tardive dyskinesier ved bruk av moderne antipsykotiske legemidler (eksempelvis olanzapin (Zyprexa), klozapin (Leponex))? Er der forskjell mellom legemidlene? Er dette evt doseavhengig? Svar på disse spøsmålene ser ut til å noe å si for om den konkrete pasienten kan våge å forsøke en medisinering som etter min vurdering vil være nyttig for henne.
Svar: Høy dose, behandlingsvarighet, alder og kjønn (eldre kvinner) er risikofaktorer for å utvikle tardiv dyskinesi. Det er også rapportert sammenhenger mellom ulike genetiske mutasjoner og alvorlighetsgrad av tardiv dyskinesi. Tidlig diagnose øker sjansen for å reversere bivirkningen. Tiltak er dosereduksjon, seponering og evt bytte til annet middel med lavere risiko for tardiv dyskinesi.
Dosereduksjon er en anbefaling ved debut av tardive dyskinesier, men ingen garanti. Ifølge Lingjærde (1) er det sett at tardive dyskinesier (TD) ofte forverrres, eller først viser seg, etter dosereduksjon eller seponering av antipsykotisk behandling. Dette skyldes åpenbart at antipsykotika også har evnen til å undertrykke eller kamuflere dyskinesier som så kan bli latente. Det har vært diskutert om seponeringsdyskinesier er av samme type som dem som kommer under antipsykotisk behandling, uten at man har funnet sikre holdepunkter for at det er noen fundamental forskjell.
Alternativt kan skifte til et annet antipsykotikum med lavere affinitet for dopamin D2 reseptorer være en mulighet. Forbigående forverring kan ikke utelukkes, men bivirkningen kan forsvinne ved fortsatt behandling, spesielt når sykehistorie med tardive dyskinesier er kortvaring. Hvilket antipsykotikum er best mht til tardive dyskinesier (TD)/ekstrapyramidable symptomer (EPS)?
Fra RELIS database 2007; spm.nr. 2248, RELIS Øst (2): Annengenerasjons "atypiske" antipsykotika gir generelt sjeldnere dyskinesier. En kilde oppgir at klozapin er det antipsykotiske legemidlet som har lavest risiko for utvikling av TD. Aripiprazol, olanzapin og ziprasidon har lav risiko, mens risperidon har intermediær risiko for utvikling av TD. Kvetiapin og sertindol regnes også som atypiske midler med lavere risiko for utvikling av TD i forhold til førstegenerasjons "typiske" antipsykotika. Ved bytte til et atypisk middel må imidlertid fordelen med lavere risiko for TD veies opp mot risiko for andre bivirkninger som vektøkning, diabetes og agranulocytose.
Fra RELIS database 2008; spm.nr. 4858, RELIS Vest (3): En oversiktsartikkel har sett på risikoen for utvikling av EPS ved bruk av atypiske (nyere) antipsykotika hos bipolare pasienter. En oppsummert evidensbasert risikovurdering sier at for ziprasidon ser risikoen for å indusere EPS ut til å være signifikant høyere sammenlignet med placebo. Samme vurdering gjelder for aripiprazol. Av de nyere antipsykotika er risperidon i størst grad assosiert med EPS og har en risiko tilsvarende haloperidol, mens olanzapin ikke synes å indusere EPS i større grad enn det sett i placebogruppen. For kvetiapin er data mindre konklusive. Alt i alt har de nyere medikamentene en lavere risiko for å gi EPS, men det påpekes at i de fleste kliniske studier er nyere antipsykotika sammenlignet med haloperidol, som regnes å ha høy tilbøyelighet til å forårsake EPS. Dette kan ha gitt et feilaktig bilde av fordelene med nyere antipsykotika.
Hvor mange pasienter under langtidsbehandling med antipsykotika er det som i det hele tatt, før eller senere, utvikler tardive dyskinesier? Angivelsene varierer sterkt i forskjellige undersøkelser (basert på pasientgruppe, medikasjon og diagnostiske kriterier), men 20-40% er foreslått for tradisjonelle antipsykotika (1). Insidens av dystonier ved behandling med for eksempel olanzapin har vært rapportert for ca. 0,3 % av pasientene og tardive dyskinesier for 1% (4, 5).
Referenser:- Lingjærde O. Psykofarmaka; 5. utg. 2006.
- RELIS database 2007; spm.nr. 2248, RELIS Øst.
- RELIS database 2008; spm.nr. 4858, RELIS Vest.
- RELIS database 2010; spm.nr. 4185, RELIS Øst.
- Aronson JK, editor. Meyler's Side Effects of Psychiatric Drugs 2009: 308-10.