Smaksforstyrrelser og diverse legemidler
Fråga: En pasient fikk i forbindelse med tanntrekking smaksforstyrrelser i form av metallisk bismak etter bruk av artikain/adrenalin (Septocain). Dette gikk i remisjon ila 2-3 måneder. I forbindelse med en luftveisinfeksjon fikk han igjen smaksforstyrrelser, da nærmest bortfall av smak- og luktesans. Pasienten ble gradvis bedre etter noen måneder. For et år siden fikk han på ny en luftveisinfeksjon og påfølgende smaksforstyrrelser. Dette har ikke blitt bedre. Lege ønsker informasjon om smaksforstyrrelsene kan skyldes noen av legemidlene han bruker. Faste medisiner: ciklesonid (Alvesco), montelukast (Singulair), terbutalin (Bricanyl), cetirizin, desloratadin (Aerius). Har i perioder med forkjølelse også brukt paracetamol, fenylpropnaolamin (Rinexin), xylometazolin (Zycomb) og azitromycin (Azitromax).
Svar: Generelt Mange legemidler har vært assosiert med smaksforstyrrelser. Dette kan innebære nedsatt smakssans (hypogeusi), tap av smakssans (ageusi) eller smaksforstyrrelse hvor den egentlige smaken av det som inntas forvrenges (dysgeusi). Det kan f.eks. være at noe som er søtt smaker surt eller en opplevelse av metallsmak i munnen. Smak og lukt er fysiologisk nær knyttet til hverandre, og smaksforandringer kan i mange tilfeller skyldes endret luktesans. Essensielle smaksopplevelser som salt, surt, bittert og søtt kan erkjennes uten luktesans, mens det i andre tilfeller kreves et samspill mellom smak- og luktesans (1).
Mekanismene for legemiddelinduserte smaksforstyrrelser er ikke endelig fastslått. Det kan f.eks. skyldes påvirkning av spyttsekresjon og sammensetning av spytt, skade på smaksløkene i munnhulen eller forstyrrelse av nerveoverføringer slik at smaksstimuli mistolkes. Det kan også være forskjeller i individuell følsomhet for slike bivirkninger. Faktorer som kjønn, alder, kroppsvekt og genetisk disposisjon antas å kunne ha betydning. En rekke sykdommer og medisinske tilstander kan også påvirke lukt og smak (luftveisinfeksjoner, kreft, pernisiøs anemi, kobberforgiftning m.m.) (1).
Legemiddelinduserte smaksendringer forsvinner vanligvis raskt ved seponering av utløsende legemiddel, men de kan også vedvare i mange måneder. I mange tilfeller er imidlertid symptomene selvbegrensende og reversible i løpet av 2-3 måneder, selv om ikke legemidlet seponeres (1).
Behandling av legemiddelinduserte smaksforstyrrelser består hovedsakelig av doseendring, seponering, eller skifte av preparat. Andre tiltak som har vært foreslått, er forbedret tannhygiene, bruk av sukkerfrie drops/tyggegummi eller isbiter, å unngå overdreven bruk av munnskyllevæsker og aggressiv tannbørsting eller å gi tilskudd av sink. Det er imidlertid uklart i hvilken grad sinkmangel påvirker smakssansen (1).
Aktuelle legemidler
Endret smakssans er en kjent bivirkning av artikain/adrenalin (Septocain) (2a). Det vurderes som sannsynlig at pasientens smaksforstyrrelser kan relateres til bruk av articain/adrenalin i forbindelse med lokalanestesi ved tanntrekking. I det aktuelle tilfellet er det god tidsmessig sammenheng mellom bruk av artikain/adrenalin og pasientens smaksforstyrrelser i form av metallisk bismak, som tilkom dager etter bruk av lokalanestesi.
Smaksforstyrrelser (dysgeusi) er i preparatomtalen beskrevet som vanlige bivirkninger av azitromycin (Azitromax) og xylometazolin (Zycomb) (2b-c). Endring i smak er ikke beskrevet for noen av pasientens faste legemidler.
Konklusjon
Smaksforstyrrelser kan ofte være legemiddelindusert, men flere faktorer som for eksempel luftveisinfeksjoner kan også ha medvirket i det aktuelle tilfellet. Artikain/adrenalin (Septocain) synes imidlertid som en sannsynlig årsak til smaksendringen som fulgte etter trekking av tann. Smaksforstyrrelser (dysgeusi) er i preparatomtalen beskrevet som vanlige bivirkninger av azitromycin og xylometazolin. Det er imidlertid usikkert hvorvidt sporadisk bruk av nesespray og en kur med azitromycin skal ha medført vedvarende tap av smak- og luktesans. Vi er heller ikke kjent med om det er en sannsynlig tidsmessig sammenheng noe som gjør det vanskelig å foreta en vurdering. Ingen av pasientens faste legemidler peker seg ut som sannsynlig årsak til tap av smak- og luktesans. En mulig årsakssammenheng kan likevel bare fastslås ved seponering av ett og ett legemiddel og evaluering over noe tid.
- RELIS database 2011; spm.nr. 428, RELIS Sør-Øst. (www.relis.no/database)
- Statens legemiddelverk. Preparatomtale (SPC) a) Septocain (Sist endret: 1. januar 2011), b) Azitromax (Sist endret: 23. mars 2012), c) Zycomb (Sist endret: 9. mai 2011). http://www.legemiddelverket.no/legemiddelsok