Norwegian flag
Utredningen som riktar sig till hälso- och sjukvårdspersonal, har utformats utefter tillgänglig litteratur och resurser vid tidpunkten för utredning. Innehållet i utredningen uppdateras inte. Hälso- och sjukvårdspersonal är ansvarig för hur de använder informationen vid rådgivning eller behandling av patienter.


Antihypertensiva og munntørrhet



Fråga: En pasient har uttalt munntørrhet (xerostomi) etter kreftbehandling og behov for antihypertensiva. Pasienten bruker allerede maksimal dose av angiotensin II-reseptorantagonist (AII-blokker) og ACE-hemmer. Kalsiumantagonister som amlodipin er særlig kjent for å kunne gi munntørrhet og pasienten kan verken bruke amlodipin eller diuretika på grunn av sin munntørrhet. Dersom kombinasjon av AII-blokker/ACE-hemmer og betablokker ikke er tilstrekkelig for å kontrollere blodtrykket, hvilke andre alternativer har man med minst bivirkninger med munntørrhet ? Finnes det noen anbefaling om hvilke antihypertensiva som kan brukes i tillegg til AII-blokker/ACE-hemmer og betablokker.

Sammanfattning: Munntørrhet er angitt som en mulig bivirkning av svært mange forskjellige legemidler, inkludert tilgjengelige antihypertensiva. Det foreligger ikke kvalitetssikrede og fullstendige oversikter over legemidler som kan forventes å gi munntørrhet, ikke minst fordi forekomst og grad av munntørrhet kan variere betydelig fra person til person. Dersom pasientens munntørrhet skyldes permanent strukturell endring av spyttkjertlene vil valg av antihypertensivum være av mindre viktighet. Produkter mot munntørrhet er generelt lite effektive, men godt renhold og hyppig fukting kan lindre plagene. Etter vår vurdering er det fornuftig å forsøke tillegg av en betablokker til pasienten. Det er vanskelig å på forhånd forutsi hvilke antihypertensiva som eventuelt vil forverre pasientens munntørrhet.

Svar: Munntørrhet
Munntørrhet er angitt som en mulig bivirkning av svært mange forskjellige legemidler. Et søk i den norske Felleskatalogen gir over 500 treff på legemidler som har angitt munntørrhet som bivirkning. Det finnes likevel få velkontrollerte studier på orale bivirkninger for de fleste legemidler (1-3).

Den vanligste årsaken til munntørrhet er bieffekter av behandling og legemidler som påvirker spyttrefleksen på ulike steder i sentralnervesystemet og/eller på reseptornivå i spyttkjertlene. Blant kreftpasienter er rundt 80% plaget av munntørrhet. Nedsatt sekresjon kan skyldes permanent strukturell endring av spyttkjertlene som følge av stråling, immunterapi eller autoimmune lidelser, eller patofysiologiske endringer i spyttkjertlene som følge av endokrine forstyrrelser (2, 3).

Generelt rapporteres xerostomi (subjektiv følelse av munntørrhet) uten at det er foretatt en objektiv måling av spyttsekresjonen (hyposalivasjon). Det er derfor vanskelig å utarbeide kvalitetssikrede og fullstendige oversikter over legemidler som kan forventes å gi munntørrhet (1, 4-6). Forekomst og grad av munntørrhet av et legemiddel kan også variere betydelig fra person til person (1).

Det er vist at munntørrhet kan relateres til antallet forskjellige legemidler en pasient bruker, uavhengig av type, nylig bekreftet i en svensk registerstudie (1, 7). Inntak av mer enn 3-4 preparater daglig kan øke risiko for munntørrhet og hyposalivasjon betydelig (1).

Produkter mot munntørrhet er generelt lite effektive, men godt renhold og hyppig fukting kan lindre plagene (2, 3).

Antihypertensiva
Det finnes en rekke legemidler som kan redusere blodtrykket. Valg av legemiddel vurderes individuelt, men fire i utgangspunktet likestilte alternativer er diuretika (tiazider), ACE-hemmere, AII-blokkere og kalsiumantagonister (7). Pasienten bruker allerede ACE-hemmer og AII-blokker, og både diuretika og kalsiumantagonist er vurdert som uaktuelt. Alternativer som gjenstår er i praksis betablokker eller alfablokker (7), begge legemiddelgrupper som er assosiert med munntørrhet som bivirkning (3). Tillegg av betablokker er ut fra forutsetningene gitt i spørsmålsstillingen et fornuftig valg, men det foreligger ikke en etablert rangering av betablokkere med hensyn til risiko for munntørrhet.

Referenser:
  1. Myhr R, Holager T. Munntørrhet som bivirkning av legemidler. Nor Farmaceut Tidsskr 2017; 1: 37-8. https://relis.no/artikler/27877
  2. Kvalheim SF, Marthinussen IMC et al. Munntørrhet hos alvorlig syke og døende. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142(3): 228-30.
  3. Løkken P, Birkeland JM. Medikamenter og munntørrhet. Tidsskr Nor Lægeforen 2005; 125(5): 581-2.
  4. Villa A, Wolff A et al. World Workshop on Oral Medicine VI: a systematic review of medication-induced salivary gland dysfunction: prevalence, diagnosis, and treatment. Clin Oral Investig 2015; 19(7): 1563-80. PMID: 25994331
  5. Wolff A, Joshi RK et al. A Guide to Medications Inducing Salivary Gland Dysfunction, Xerostomia, and Subjective Sialorrhea: A Systematic Review Sponsored by the World Workshop on Oral Medicine VI. Drugs R D 2017; 17(1): 1-28. PMID: 27853957
  6. Metodebok. Lindrende behandling (Lindring i Nord). Munntørrhet. https://metodebok.no/ (Sist oppdatert: 10. oktober 2024).
  7. Rughwani V, Miao Jonasson J et al. Xerostomia in primary care: a register-based study of prevalence, medication categories, and associated risk factors. Front Oral Health 2025; 6: 1684568. PMID: 41140338
  8. Norsk elektronisk legehåndbok. Hypertensjon. https://legehandboka.no/ (Sist revidert: 31. oktober 2024).