Injisert insulin og insulinresistens
Fråga: Påvirkes injisert insulin av insulinresistens?
Svar: Insulin er det primære hormonet ansvarlig for å kontrollere opptaket, forbruk og lagring av næringsstoffer som cellene må ha. Lever, muskler og fett er insulinets viktigste målorgan i reguleringen av kroppens glukosebalanse. Insulin stimulerer transporten av glukose inn i muskel og fett vev, lagring av glukose som glykogen i lever, som triglycerider i fett vev og aminosyrer som proteiner i muskler (1).
Insulinresistens kan ha flere betydninger. Tradisjonelt har insulinresistens vært beskrevet som en tilstand der pasienten trenger unormalt høye doser insulin, enten fordi kroppen produserer antistoffer mot insulinet eller på grunn av utilstrekkelig absorpsjonen fra subkutant injeksjonssted. Dette medfører at man må injisere høyere doser for å få tilfredsstillende effekt (2).
Insulinresistens kan også innebære defekt insulin signalisering og glukosetransport inn i cellene. Insulin-mediert glukoseopptak er sannsynligvis redusert med 35 - 40 % hos personer som er i et tidlig stadium av type 2 diabetes sammenliknet med de som ikke har diabetes. Betacellene i bukspyttkjertelen kompenserer med å øke insulinproduksjonen men insulinet bidrar ikke til å lagre sukkeret. De fleste pasienter med type 2 diabetes har både insulin resistens og samtidig defekte betaceller. Insulinmangelen vil være relativ, cellenes insulinfølsomhet og betacellenes egenproduksjon av insulin varierer og kan til tider være så å si normalisert. Insulinfølsomheten vil øke gjennom vektreduksjon, fysisk aktivitet og ved inntak av perorale antidiabetika (f.eks: metformin, glitazoner). Etter fysisk aktivitet vil økt sensitivitet opprettholdes fra 12 til 24 timer etter at aktiviteten er avsluttet (2,3,4).
Målet med all behandling er å normalisere, ikke bare glukose i blod, men også alle aspekter av metabolisme for å unngå faren for mikrovaskulære komplikasjoner (retinopati, nefropati, nevropati) og utvikling av hjerte- og karsykdom. Dette kan være vanskelig å oppnå. Optimal behandling krever god koordinering av diett, fysisk trening, eventuelt perorale antidiabetika og ofte også injisert insulin.
Både glukose- og insulinnivået hos insulinresistente vil svinge mye. Insulinbehandling kan bli nødvendig også hos pasienter med type 2 diabetikere med betydelig hyperglykemi selv om de har noe bevart egenproduksjon av insulin. På samme måten som for kroppens eget insulin, vil effekten avhenge av cellenes insulinfølsomhet og dosen må reguleres deretter.
Injisert insulin vil skille seg fra kroppens egenproduserte insulin ved at man ikke klarer å reprodusere den normalt raske økningen og nedgangen i insulinsekresjon i takt med inntak av næringsstoffer. Subkutant injisert insulin går direkte over i den perifere sirkulasjonen og ikke via leverens portåre. Ca. 50 % av kroppens eget produserte insulin vil normalt nedbrytes i leveren og når aldri den perifere sirkulasjonen. Den direkte effekten kroppens eget insulin har på leverens metabolske prosesser elimineres om man injiserer insulin subkutant (4).
Konklusjon: Insulinresistens som innebærer produksjon av antistoffer eller utilstrekkelig absorpsjon av insulin fra administrasjonsstedet, resulterer i behov for betydelig økte doser insulin. Insulinresistens i betydning av at kroppens celler ikke lenger reagerer optimalt på insulin signalisering, vil ikke ha andre konsekvenser for injisert insulin enn for kroppens eget produserte insulin. Effekten vil avhenge av cellenes insulinfølsomhet som øker gjennom vektreduksjon, fysisk aktivitet og ved inntak av perorale antidiabetika (metformin, glitazoner).
Referenser:- Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell 2004: 121-23
- Sweetman SC, editor. Martindale. The Complete Drug Reference 2005; 34th ed.: 339.
- Norsk elektronisk legehåndbok. http://www.legehandboka.no/ (29. juli 2005).
- Hardman JG et al, editors. Goodman & Gilman's The pharmacological basis of therapeutics 2001; 10th ed.: 1679-99.