Dokumentasjon for bruk av store doser metylfenidat.
Fråga: En fem år gammel gutt med adferdsvansker (sannsynligvis fra alkoholskade i fosterlivet)behandles med metylfenidat (Ritalin Retard) 60 mg daglig. Han har ikke hatt fullgod effekt, og effekten har tapt seg over tid slik at dosen er gradvis økt til dagens nivå, som er maksimal dose i henhold til preparatomtalen. Er det spesielle farer forbundet med å gi pasienter doser utover anbefalingenen i preparatomtalen? Er det fare for tilvenning, avhengighet eller misbruk av metylfenidat? Spørsmålene ønskes besvart på generelt grunnlag.
Svar: Ved bruk av høye doser må pasienten følges med tanke på bivirkninger og symptomer for overdosering av metylfenidat som omfatter ulike nevropsykologiske (uro, rastløshet, forvirring, oppstemthet, hyperaktivitet, hallusinasjoner, sløvhet, døsighet, søvnløshet, svimmelhet, nervøsitet, angst, depresjon, følelsesmessig labilitet, fiendtlighet), nevromuskulære (skjelving, muskelsammentrekninger, tics, kramper), kardiovaskulære (takykardi, hypertensjon, arytmier, palpitasjoner) og gastrointestinale effekter (brekninger, oppkast, magesmerter, nedsatt appetitt, anoreksi, vekttap, dyspepsi). Andre bivirkninger og effekter av store doser metylfenidat omfatter hodepine, feber, rødme, svetting, utvidet pupiller, munntørrhet, tørre slimhinner, raskt åndedrett, utslett, kløe, håravfall, leddsmerter, snøvlet tale og unormal atferd. Det foreligger ingen informasjon om hvilke av symptomene for overdosering som er de mest vanlige. Hodepine, nedsatt appetitt, søvnløshet, magesmerter, nervøsitet og takykardi er generelt sett de vanligste bivirkningene av metylfenidat. Sammenhengen mellom plasmakonsentrasjon og effekt av metylfenidat er ikke helt klart etablert . Det er imidlertid en lineær sammenheng mellom dose metylfenidat og bivirkninger/symptomer på overdosering (1).
Sammenhengen mellom behandling med metylfenidat og andre stimulerende stoffer hos pasienter med AD/HD og risiko for misbruk av disse medikamentene er ikke helt klarlagt. Kronisk misbruk av sentralstimulerende midler har imidlertid gitt toleranseutvikling og psykisk avhengighet, og en kan derfor ikke se bort fra at potensialet er tilstede for misbruk, avhengighet og toleranseutvikling også for metylfenidat. Risiko er sannsynligvis større ved bruk av høye doser og en doseringsform som gir raskt opptak i hjernen. Depotformuleringer må derfor antas å gi lavest risiko (2).
Seponeringsreaksjoner er sett etter kronisk misbruk av sentralstimulerende stoffer som amfetamin og kokain og har omfattet dyp depresjon, humørsvingninger, somnolens, hyperfagi, hukommelsestap, forvirring, paranoide tanker og persepsjonelle abnormaliteter som kan vedvare i månedsvis. Hittil synes ikke medisinsk behandling av AD/HD å ha vært assosiert med tilsvarende symptomer, men det kan være underrapportert eller det kan være forskjeller på barn og voksne (2).
Pasienter responderer ulikt på like doser, slik at alle pasienter må dosetilpasses individuelt. Det er ikke mulig å gi generelle anbefalinger for dosering utover etablerte og godkjente doseringer. Man kan vanligvis gi noe mer enn øvre anbefalt dose i en enkeltdosering uten betydelig risiko, men eventuell vedvarende behandling med høyere enn anbefalte doser bør kun utføres under tett oppfølging av pasienten og med veiledning i serumkonsentrasjonsanalyser. I tillegg til individuelle forskjeller i respons vil andre faktorer som tilvenning/toleranseutvikling (tidligere bruk av lignende preparater) og andre interagerende legemidler (for eksempel samtidig bruk av benzodiazepiner) kunne ha betydning for nødvendig dosering.
Referenser: