Norwegian flag
Utredningen som riktar sig till hälso- och sjukvårdspersonal, har utformats utefter tillgänglig litteratur och resurser vid tidpunkten för utredning. Innehållet i utredningen uppdateras inte. Hälso- och sjukvårdspersonal är ansvarig för hur de använder informationen vid rådgivning eller behandling av patienter.


Interaksjon mellom vitamin D og K2 med warfarin



Fråga: Er det interaksjoner mellom vitamin D og vitamin K2 med warfarinbehandling og eventuelt hvilke? Legen har anbefalt pasienten som bruker warfarin (Marevan) å avstå fra bruk av vitamin K2.

Svar: Det er et nært samspill mellom vitamin K og vitamin D i kroppen. Vitamin D regulerer transkripsjon av mange gener der genproduktene ved hjelp av vitamin K-karboksylering kan binde kalsium (1), men dette er ikke kjent å ha noen betydning for warfarinbehandling. Verken inntak av eller mangel på vitamin D er assosiert med blødningsforstyrrelser (2, 3). Vi har ved litteratursøk ikke funnet informasjon om kjent, klinisk relevant interaksjonspotensial mellom vitamin D og warfarin.

Vitamin K finnes i to hovedformer: Fyllokinon (vitamin K1) og menakinon (vitamin K2). Fyllokinon produseres i grønne planter, menakinoner produseres normalt av bakterier i tykktarmen, i et område der absorpsjonen neppe er vesentlig. Hovedkilden for vitamin K er derfor vanligvis fyllokinon som kanskje utgjør over 80 % av vitamin K i kosten. Vitamin K2 har noe lavere biologisk aktivitet enn vitamin K1, men begge formene er viktige for tilstrekkelig vitamin K-aktivitet. Warfarin er en vitamin K-antagonist og warfarineffekten kan derfor motvirkes ved tilførsel av vitamin K. Betydningen av K-vitamin i kosten hos warfarinbehandlede er demonstrert ved rapporterte enkelttilfeller. Det har dreid seg om tiltakende svikt i effekten av en gitt warfarindose, bedømt ved monitorering av INR. Slike klinisk betydningsfulle variasjoner i warfarineffekten har vært sett i forbindelse med forbigående høyt inntak av vitamin K, for eksempel i form av brokkoli, eller knyttet til sesongvariasjon i inntaket av grønne grønnsaker. Det foreligger også rapporter om lav tilførsel av vitamin K i kosten, med økt sensitivitet for warfarin, og blødning som følge (4-6).

KONKLUSJON
Warfarin er en vitamin K-antagonist og warfarineffekten kan derfor motvirkes ved tilførsel av vitamin K. Både pasient og lege bør ha kjennskap til matvarenes K-vitamininnhold og tilstrebe et stabilt inntak over tid av matvarer som inneholder vitamin K. På den måten kan INR-verdien i størst mulig grad holdes stabil innenfor det terapeutiske området. Etter vårt syn er det fornuftig å fraråde vitamin K2-tilskudd til pasienter som behandles med warfarin, spesielt med tanke på mulige konsekvenser av (utilsiktet) terapisvikt eller overdosering av warfarin. Dersom det likevel gis vitamin K2-tilskudd (eller et slikt seponeres) ved samtidig warfarinbehandling anbefales tettere monitorering av INR til verdiene igjen er stabile innenfor ønsket terapeutisk område. Verken inntak av eller mangel på vitamin D er assosiert med blødningsforstyrrelser eller interaksjon med warfarin.

Referenser:
  1. Drevon CA, Henriksen HB et al. Biologiske effekter av vitamin K og forekomst i norsk kosthold. Tidsskr Nor Lægeforen 2004; 124(12): 1650–4.
  2. Nergård CS. Interaksjon mellom warfarin og kosttilskudd med vitamin D3? Nettartikkel fra RELIS. http:// www.relis.no (Publisert: 3. mai 2012).
  3. Natural Medicines Comprehensive Database. Vitamin D. http://www.naturaldatabase.com/ (Sist oppdatert: 17. mai 2012).
  4. Melien, Ø, Johansen PW et al. Vitamin K i matvarer og effekt av warfarin. Tidsskr Nor Lægeforen 2003; 123(13-14): 1862–3.
  5. Reikvam Å, Sandset PM (red.) Warfarinbehandling i praksis - tryggere antikoagulasjon. Skriftserie for leger 2010, 2.utg.: 42-44.
  6. RELIS database 2013; spm.nr. 4773, RELIS Midt-Norge. (www.relis.no/database)