Seponering av antibiotikakur
Fråga: Det ble mistenkt atypisk bronkopneumoni og gitt doksysyklin i en uke, med oppstart for noen få dager siden. Når bør antibiotikakuren seponeres, når det ble påvist virus, og ikke bakterier, i nasopharynxprøve? Hvor lenge skal man behandle enkle infeksjoner som viser bedring underveis i kuren?
Svar: Dersom det påvises virus ved en mistenkt bakteriell infeksjon bør antibiotika seponeres så fort som mulig. Det er to hovedgrunner til dette. Den første er ønsket om å redusere det totale antibiotikatrykket mest mulig, altså den totale konsentrasjon av antibiotika i samfunnet. Den andre at man ønsker å forstyrre normalfloraen til den aktuelle pasient i minst mulig grad (1).
Den nasjonale antibitoikaveilederen angir at hvis antibiotika viser seg å være unødvendig, skal kuren seponeres umiddelbart. Det gamle dogmet med at man skal fortsette med antibiotika for å forhindre resistens når man først har startet er feil. Jo lengre behandlingstid, dess mer resistens og bivirkninger (2). Men det er viktigst at alle pasienter vurderes individuelt og at man tar spesielt hensyn til kronikere som kan ha svekket immunforsvar.
Ved kortvarige, banale infeksjoner som for eksempel en enkel blærekatarr (cystitt) er det ønskelig med kort behandlingstid, og antibiotika kan seponeres når pasienten har blitt frisk (1). Dersom det påvises bakteriell infeksjon bør den idelle behandlingslengden være lang nok til å utrydde de sykdomsfremkallende bakterier og kort nok til påvirke den normale bakteriefloraen (og omgivelsene) minst mulig. Behandlingslengden ved de fleste infeksjoner er sjeldent evidensbasert, og det er sannsynlig at vi behandler de fleste infeksjoner for lenge. Ved ukomplisert cystitt er tre dages behandling tilstrekkelig, lengre behandling øker bare risikoen for bivirkninger. Ved ukomplisert pyelonefritt har STRAMA-gruppen vist at sju dagers behandling er likeverdig med 14 dagers behandling (ikke publisert). Ved milde og moderate pneumonier er fem dagers behandling ofte tilstrekkelig, og ved pneumonier på intensivavdelinger er åtte dagers behandling like effektivt som 14 dagers behandling (2). Ved behov for langtidsbehandling er situasjonen annerledes, for eksempel ved tuberkulose, der man reduserer resistensutviklingen ved å benytte to ulike midler i lang tid (1).
C-reaktivt ptotein (CRP) er en inflammasjonsmarkør og reflekterer kroppens svar på inflammatoriske prosesser som følge av blant annet infeksjoner, og kan også være forhøyet ved virusinfeksjoner. CRP persisterer ofte lenge etter at bakteriene er utryddet og skal derfor ikke alene være retningsgivende for varigheten av antibiotikabehandling. Det kreves altså ikke normalisering av CRP før en kan seponere antibiotika (2).
KONKLUSJON
Hvis antibiotika viser seg å være unødvendig, skal kuren seponeres umiddelbart. Jo lengre behandlingstid, dess mer øker resistens- og bivirkningsproblematikken. Ved kortvarige, banale infeksjoner kan man ved tilfriskning behandle kortere enn først planlagt, ved fare for residiv eller komplikasjoner bør man ta kuren ut.
- Overlege. Mikrobiologisk avdeling, St.Olavs hospital, pers.medd. 26. mai 2016.
- Nasjonal antibiotikaveileder for antibiotikabruk i sykehus (http://sites.helsedirektoratet.no/sites/antibiotikabruk-i-sykehus/generelle-kapitler/rasjonell-antibiotikabruke/Sider/default.aspx). Lest 26.mai 2016.