Norwegian flag
Utredningen som riktar sig till hälso- och sjukvårdspersonal, har utformats utefter tillgänglig litteratur och resurser vid tidpunkten för utredning. Innehållet i utredningen uppdateras inte. Hälso- och sjukvårdspersonal är ansvarig för hur de använder informationen vid rådgivning eller behandling av patienter.


Indikasjon for måling av tiaminkonsentrasjon



Fråga: Ved mistanke om reernæringssyndrom, eller høy risiko for dette, anbefales rutinemessig å gi pasienter tiamin intravenøst eller intramuskulært. I tillegg bør elektrolytter monitoreres og suppleres i henhold til lokale retningslinjer. Da tiamin ikke akkumuleres, og overbehandling ikke er noen aktuell problemstilling, synes det riktig å ha lav terskel for tiaminbehandling til risikopasienter. I hvilke kliniske situasjoner er det riktig å måle tiaminkonsentrasjon i blod med blodprøve?

Svar: I den nasjonale brukerhåndboken for medisinsk biokjemi er indikasjoner for konsentrasjonsbestemmelse av tiamin angitt som: Mistanke om tiaminmangel, spesielt ved nevropati og encefalopati, særlig hos alkoholikere, samt hos underernærte og eldre. Referanseområdet er generelt oppgitt til tiamindifosfat (TPP) 90-140 nmol/L, men dette vil være metodeavhengig slik at laboratorier kan operere med annet referanseområde. Noe som trolig reduserer bruken av denne analysen er at prøven i EDTA-blod må fryses innen seks timer ved -20 grader Celsius og beskyttes mot lys (1). Selv ved konsentrasjoner i referanseområdet kan det likevel være aktuelt å gi tiamintilskudd.

Både opptaket av tiamin og omdannelsen av tiamin til det aktive TPP er avhengig av magnesium. Biologisk halveringstid for tiamin, som utskilles via nyrene, er 10-20 dager. Ved klinisk bruk utskilles det overskytende som intakt substans. Lave TPP-konsentrasjoner tyder på tiaminmangel. Kliniske symptomer kan også opptre ved konsentrasjoner i nedre del av normalområdet dersom pasienten samtidig har magnesiummangel. Lave verdier sees hos alkoholikere, ved manglende tilførsel via maten og ved meget høyt inntak av rå fisk eller te. Symptomer på overdosering av tiamin er ikke kjent (1, 2).

Det har, også i senere år, vært gjort forsøk på å gjøre enklere, raskere og sikrere bestemmelse av tiaminstatus hos pasienter. Urinprøver er ikke egnet til å vurdere tiaminstatus. Mange steder brukes transketolaseaktivitet som indirekte mål, men også denne testen har usikkerhet knyttet til seg (3).

Vurdering
For alle tilstander der tiamintilskudd er indisert, eller vurderes, er det klinisk viktigere å komme i gang med behandling enn å måle tiaminkonsentrasjonen. Risikoen for overbehandling eller for å påføre pasienten skade er minimal. Tiaminkonsentrasjon kan måles ved behov for å dokumentere tiaminmangel, men er ikke nødvendig for å starte tilskudd med tiamin.

Referenser:
  1. Nasjonal brukerhåndbok i Medisinsk Biokjemi. Tiamin, B. http://brukerhandboken.no/ (Publisert: 9. september 2014).
  2. Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell. Vitamin B1 (tiamin). http://legemiddelhandboka.no/ (Sist oppdatert: 6. mars 2017).
  3. Jenco J, Krcmová LK et al. Recent trends in determination of thiamine and its derivatives in clinical practice. J Chromatogr A 2017; 1510: 1-12.