

Kan hemokromatose være legemiddelutløst?
Fråga: Henvendelse fra farmasøyt: En pasient har fått beskjed av sin lege om ekstra oppfølging på grunn av mulig hemokromatose. Pasienten bruker følgende legemidler fast og lurer på om medisinbruken kan ha sammenheng med utvikling av hemokromatose: pravastatin 20 mg, escitalopram 20 mg, naproksen/zomeprazol 500 mg/20 mg (Vimovo), samt kosttilskudd med kombinasjon av omega 3 og multivitaminer.
Svar: Hemokromatose er en sykdom som kjennetegnes ved økt jernopptak og patologisk jernopphopning og er en av de vanligste genetiske sykdommene blant etniske nordeuropeere(1). I Norge er 80-90 % av tilfellene av hemokromatose av type 1, det vil si autosomal, recessivt arvelig sykdom. Over 85 % av pasientene med arvelig hemokromatose er homozygote for C282Y-mutasjonen i hemokromatosegenet (HFE-genet) på kromoson 6. Det finnes også andre genetiske varianter av hemokromatose (1 vedlagt, 2). Hvordan hemokromatose utvikles er ikke fullstendig klarlagt, da den vanligste genetiske mutasjonen ikke alltid medfører utvikling av sykdommen. Mutasjonen i HFE-genet ser ut til å føre til økt opptak av jern fra tolvfingertarmen samt økt frigjøring av jern fra makrofager i forbindelse med nedbrytning av røde blodceller (2).
Vi har ikke funnet omtale av legemiddelutløst hemokromatose ved søk i PubMed eller andre relevante oppslagsverk. Etter vår vurdering skyldes pasientens mulige hemokromatose mest sannsynlig en nedarvet mutasjon i gener involvert i jernomsetningen (3). Når det gjelder pasientens bruk av kosttilskudd med multivitaminer og omega-3 bør det etter vår oppfatning gjøres en vurdering av innholdet i dette produktet. Pasienter med hemokromatose skal unngå kosttilskudd med vitamin C og jern (1, 2).
Referenser:- Norsk elektronisk legehåndbok. Hemokromatose. http://www.legehandboka.no/ (Sist oppdatert: 3. april 2013).
- Haemochromatosis. In: BMJ Best practice. http://www.helsebiblioteket.no/ (Sist oppdatert: 22. mars 2013).
- Stål P, Hultcrantz R.Hereditär hemokromatos - en vanlig genetisk sjukdom. Läkartidningen 2012; 109: 2097-9.
