Legemiddelutløst urinretensjon?
Fråga: En kvinne i 40-årene bruker Adalat (nifedipin), kandesartan, Lamictal (lamotrigin) og pantoprazol. Hun har kronisk nyresvikt og langvarig urinretensjon. Kan retensjonen skyldes medikamentene?
Svar: Vurdering
Urinretensjon som bivirkning av legemidlene pasienten bruker vurderes i utgangspunktet som lite sannsynlig, og andre årsaker må vurderes. Det kan likevel ikke utelukkes helt at legemidlene, særlig nifedipin, kan bidra til vannlatningsvansker. Prøveseponering vil være avklarende.
Bakgrunn
Med urinretensjon menes redusert evne til å tømme urinblæren. Ved nyresvikt kan redusert urinproduksjon forekomme, noe som kan bidra til sjelden vannlatning, og kan antakelig i enkelte tilfeller bli oppfattet som urinretensjon. Nyresvikt kan oppstå sekundært til svært mange legemidler, også blant dem pasienten bruker. Særlig angiotensin-II-antagonisten kandesartan kan gi eller forverre nyresvikt under enkelte omstendigheter, og preparatomtalen for pantoprazol nevner interstitiell nefritt med mulig progresjon til nyresvikt (1).
Urinretensjon
Den mest vanlige formen for legemiddelindusert urinretensjon skyldes antikolinerg effekt, som svekker kontraksjoner i detrusormuskelen. Eksempler inkluderer antidepressiver, antikolinergika, antiparkinsonmidler og antipsykotika. NSAIDs ser også ut til å doble risikoen for urinretensjon, antakelig ved å hemme prostaglandinmediert muskelkontraksjon av detrusor. Antihypertensiver nevnes blant legemidlene som kan bidra til urinretensjon (2).
I preparatomtalene (SPC) for legemidlene som pasienten bruker er ikke urinretensjon nevnt som bivirkning, og antikolinerge effekter er heller ikke et typisk problem (1).
Kalsiumantagonister
Kalsiumkanaler spiller en viktig rolle i aktiveringen av glatt muskulatur i urinblæren. Det er holdepunkter for at kalsiumantagonister som nifedipin kan motvirke spontan og provosert kontraktilitet. En studie har vist at nifedipin reduserer hyppighet og amplityde av detrusoraktivitet, men en annen studie kunne ikke bekrefte disse funnene. Kalsiumblokkere er foreslått som behandlingsalternativ ved overaktiv blære, men dokumentasjonen er så langt ikke tilstrekkelig (3,4).
Prøveseponering
Det kan være spesielle forhold hos pasienten som gjør at man ikke kan utelukke helt at de andre legemidlene utover nifedipin kan bidra til vannlatningsproblemene. Prøveseponering av ett og ett legemiddel kan være avklarende dersom det vurderes som forsvarlig. Dersom urinretensjonen reduseres etter noen dager uten legemiddelet, og kommer tilbake ved reeksponering er det sannsynlig at det kan være bivirkning.
Prøveseponering bør skje med ett legemiddel av gangen. Dersom det ikke er spesiell mistanke mot et enkelt legemiddel, vil vi anbefale å starte med å seponere nifedipin i 3-4 dager, deretter det andre hypertensivumet (kandesartan).
Referenser:- Statens legemiddelverk. Preparatomtale (SPC) Adalat oros, Atacand, Lamictal, Somac. https://www.legemiddelsok.no/ (Sjekket 13. september 2019).
- Norsk elektronisk legehåndbok. Urinretensjon, akutt. https://legehandboka.no/ (Sist endret: 23. juni 2017).
- Srikrishna S, Robinson D et al. Management of overactive bladder syndrome. Postgrad Med J 2007; 83(981) :481–6.