Norwegian flag
Utredningen som riktar sig till hälso- och sjukvårdspersonal, har utformats utefter tillgänglig litteratur och resurser vid tidpunkten för utredning. Innehållet i utredningen uppdateras inte. Hälso- och sjukvårdspersonal är ansvarig för hur de använder informationen vid rådgivning eller behandling av patienter.


Behandling med GLP-1-analoger ved bulimi



Fråga: Lege har en pasient med bulimi som er normalvektig. Pasienten ønsker å slippe suget etter mat og har lest at det går an å behandle dette med GLP-1 analoger. Finnes det forskning på eller erfaringer med dette?

Sammanfattning: Det finnes svært begrenset forskning på bruk av GLP-1-analoger ved spiseforstyrrelser, og den tilgjengelige dokumentasjonen er i hovedsak rettet mot overspisingslidelse. Selv om enkelte funn antyder at GLP-1-analoger kan redusere overspising, er dokumentasjonen utilstrekkelig til å støtte bruk i klinisk praksis ved bulimi. Det er også bekymringer knyttet til langtidsvirkninger og hvordan vedvarende bruk påvirker spiseforstyrrelser, kroppsbilde og psykisk helse over tid.

Svar: Glukagon-lignende peptid-1 (GLP-1) er et hormon og nevropeptid som produseres i tarmen og hjernestammen, og som hemmer appetitten. Dette skjer ved aktivering av GLP-1-reseptorer, noe som reduserer matinntak og kroppsvekt, samtidig som det stimulerer insulinsekresjon på en glukoseavhengig måte. Aktivering av GLP-1-reseptorer regulerer både normal spiseatferd og belønningsdrevet spising (1).

GLP-1-analogene som brukes i Norge inkluderer semaglutid (Ozempic, Wegovy, Rybelsus), liraglutid (Victoza, Saxenda) og dulaglutid (Trulicity), i tillegg til tirzepatid (Mounjaro), som er en kombinert GLP-1- og GIP-analog (2, 3a-g). Ozempic og Rybelsus (semaglutid), Victoza (liraglutid) og Trulicity (dulaglutid) er godkjent for behandling av diabetes type 2, mens Wegovy (semaglutid), Saxenda (semaglutid) og Mounjaro (tirzepatid) er godkjent for vektkontroll i kombinasjon med redusert kaloriinntak og fysisk aktivitet (3a-g).

Ingen GLP-1-analoger har godkjent indikasjon for behandling av bulimi. Bruk av disse legemidlene til behandling av bulimi skjer i så fall utenfor indikasjon, og er verken anbefalt eller omtalt i gjeldende retningslinjer eller kliniske oppslagsverk vi har gjennomgått.

Svært begrenset dokumentasjon
GLP-1-analoger reduserer appetitt og fremmer vekttap, og innledende data fra studier på mennesker har antydet at pasienter med bulimi og overspisingslidelse kan ha svekket postprandial GLP-1-frigjøring (4). På bakgrunn av dette har det blitt hypotetisert at GLP-1-analoger kan ha potensial til å redusere overspisingsepisoder ved lidelser som bulimi og overspisingslidelse (1). Det finnes imidlertid svært begrenset dokumentasjon og få studier på dette området, og av de studiene vi har funnet fokuseres det først og fremst på overspisingslidelse (binge eating disorder).

En nylig systematisk oversikt og metaanalyse undersøkte effekten av GLP-1-analoger som behandling for overspisingslidelse. Fem studier med totalt 182 deltakere ble inkludert. Pasientene som fikk GLP-1-analoger opplevde signifikant større vekttap sammenlignet med kontrollgruppen (-3,81 kg; 95 % KI -5,14 til -2,49; p < 0,01), samt reduksjon i BMI (-1,48 kg/m²), midjeomkrets (-3,14 cm) og skår på Binge Eating Scale (BES) (-8,14 poeng; 95 % KI -13,13 til -3,15; p < 0,01). Det var imidlertid betydelig heterogenitet mellom studiene (5). De fleste deltakerne hadde en BMI over 30, noe som begrenser overførbarheten av funnene til personer med overspisingslidelse uavhengig av vektstatus (6).

I UpToDate er det beskrevet at det er gjennomført observasjonsstudier på pasienter med overspisingslidelse som antyder at semaglutid, liraglutid og dulaglutid kan være nyttige for å redusere episoder med overspising. Det gjenstår imidlertid randomiserte studier som eventuelt kan fastslå dosering, sikkerhet og effekt av GLP-1-legemidler ved overspisingslidelse (7).

Forfatterne av en systematisk oversikt som undersøkte effekten av GLP-1-analoger på overspising, konkluderer med at små pilotstudier og kasuistikker antyder at disse legemidlene kan ha effekt på overspising, kroppsvekt og komorbiditet hos pasienter med overspisingslidelse og bulimi. Selv om de foreløpige funnene er lovende, understrekes det at GLP-1-analoger ikke kan anbefales som behandlingsalternativ ved spiseforstyrrelser uten ytterligere klinisk forskning av høy kvalitet (1).

Når det gjelder dokumentasjon på bruk av GLP-1-analoger hos pasienter med bulimi, har vi kun funnet én publisert kasuistikk. Den omhandler en 26 år gammel pasient med polycystisk ovariesyndrom (PCOS), som stod på langvarig metforminbehandling og hadde reaktiv hypoglykemi, bulimia nervosa og depresjon, uten effekt av antidepressiva og psykoterapi. Pasienten oppga at hennes bulimiske atferd forsvant fullstendig innen to uker etter at liraglutid ble lagt til metforminbehandlingen, og hun forble symptomfri i fem år mens hun fortsatte med metformin og liraglutid (8).

Risiko for påvirkning av spiseforstyrrelser, kroppsbilde og psykisk helse
National Eating Disorders Collaboration (NEDC), et australsk nasjonalt samarbeid for forebygging og behandling av spiseforstyrrelser, understreker at GLP-1-analoger kan ha en negativ påvirkning på både symptomer ved spiseforstyrrelser og behandlingen av disse (6).

De påpeker blant annet at medikamentene kan forstyrre kroppens naturlige sult- og metthetssignaler, noe som kan gjøre regelmessig spising (som er et sentralt mål i ernæringsterapi) utfordrende. Medikamentene kan bidra til kostrestriksjon, som er en kjent opprettholdende faktor ved spiseforstyrrelser, og eventuelt utløse overspising som kan være en fysiologisk respons på energimangel. I tillegg kan bivirkninger som kvalme, oppkast og diaré forsterke uønsket atferd (6).

NEDC understreker at langtidsvirkningene av GLP-1-analoger fortsatt er lite undersøkt, og det er uklart hvordan vedvarende bruk påvirker spiseforstyrrelser, kroppsbilde og psykisk helse over tid (6).

Referenser:
  1. Aoun L, Almardini S et al. GLP-1 receptor agonists: A novel pharmacotherapy for binge eating (Binge eating disorder and bulimia nervosa)? A systematic review. J Clin Transl Endocrinol. 2024; 35: 100333.
  2. Fleiner HF. Norvik M. Aktuelt om GLP-1-analoger til vektreduksjon. Norsk Farmaceutisk Tidsskrift 2024; 1: 19-20.
  3. Direktoratet for medisinske produkter. Preparatomtale (SPC) a) Ozempic, b) Wegovy, c) Rybelsus, d) Victoza, e) Saxenda, f) Trulicity, g) Mounjaro https://www.legemiddelsok.no/ (Søk: 20. august 2025).
  4. Kałas M, Stępniewska E et al. Glucagon-like Peptide-1 Receptor Agonists in the Context of Eating Disorders: A Promising Therapeutic Option or a Double-Edged Sword? J Clin Med. 2025; 14(9):3122.
  5. Radkhah H, Rahimipour Anaraki S et la. The impact of glucagon-like peptide-1 (GLP-1) agonists in the treatment of eating disorders: a systematic review and meta-analysis. Eat Weight Disord. 2025; 30(1): 10.
  6. National Eating Disorders Collaboration (NEDC). Eating Disorders and GLP-1 RAs. https://nedc.com.au/eating-disorders/other-learning/eating-disorders-and-glp-1ra20. Lest: 20. august 2025.
  7. Sysko R, Devlin M. Binge eating disorder in adults: Overview of treatment. Version 29.0. In: UpToDate. https://www.helsebiblioteket.no/ (Sist oppdatert: 18. august 2025).
  8. Perez-Cheron M (2018) Remission of bulimia nervosa observed during administration of liraglutide and metformin: a case report. AACE Clinical Case Reports 4(3):199–202.