Hvordan ivareta kvalitet og kontinuitet i informasjonsstrømmen?
Hvordan er forholdene i de ulike nordiske landene i dag?

Som helsepersonell har lege, sykepleier og farmasøyt delt ansvar for å sikre pasienten nødvendig informasjon om legemiddelrelaterte spørsmål. Idet en pasient overføres mellom ulike omsorgsnivåer i helsevesenet, oppstår risikoen for feilbruk. Ofte grunnet svikt i kommunikasjonen mellom helsepersonell. Hvilke legemidler stod pasienten på da han ble lagt inn på sykehus? Hvilke legemidler ble seponert, og hvilke brukte han under sykehusoppholdet? Hvilke legemidler ble pasienten utskrevet med? Hva fikk pasienten med seg av informasjon?

Programmet fra siste dag ved Nordisk Läkemedelskongress i Stockholm 27.-29. mai rettet fokus mot dette temaet.

Pasienten opplever å få forskjellig informasjon fra lege, sykepleier og farmasøyt. Uteblitt eller feil informasjon, kan få negative konsekvenser for pasientens livskvalitet. I verste fall død. I tillegg koster det samfunnet store summer. Sverige kunne vise til tall fra sykehus der bare 50% fikk med seg sine utskrivningspapir. Elektroniske pasientmedisineringssystem har vist seg å gi mindre sjanse for feil.

Sverige ser ut til å være det landet i Norden som har kommet lengst både i å kartlegge omfanget av problemet, og realisere tiltak. Farmasøyter opplever at pleiesektoren er kommet langt i samordning, mens rutine for legemiddelhåndtering mangler. Selv om Apodos og multidose er et etablert prinsipp, løser det ikke alle problemer for pasienten. Man forsøker å tilpasse elektroniske journal- og kvalitetssystem som kan benyttes på tvers av omsorgsnivåene. Apoteket og apotekfarmasøyten bør drive dette arbeidet sammen med legemiddelkomitéene.

Sverige har god erfaring med bruk av legemiddellister både i primærhelsetjenesten og sykehus. Felles legemiddelliste gjennom hele omsorgskjeden reduserer feilmedisinering, men løser likevel ikke alle problemer. Kontinuerlig oppdatering av legemiddellisten er en utfordring.

Helhetssyn og samsyn bør stå sentralt hos alle profesjonene som arbeider med legemidler. I Sverige brukes legemiddelprofiler som verktøy i arbeidet for å få dette til. Profilen gir et helhetsbilde over de legemidlene som en person anvender. En legemiddelprofil er alltid frivillig. Et pilotprosjekt som Apoteket AB satte i gang i 2002, skal evaluere nytten. Interiørmessige endringer har vært nødvendig ved noen apotek for å få til optimale forhold for kommunikasjon. Arbeidet med legemiddelprofiler foregår på to nivåer i apoteket, til dels samtidig med reseptekspedisjonen, og til dels i form av en timebestilling for farmasøytisk rådgivning. Resultatet er blitt en bedre samtale med pasienten omkring legemiddelbruk, samtidig som farmasøyten dokumenterer råd som gis og hva man er blitt enige om. Dokumentasjonen kan sendes med pasienten hjem. Den kan også brukes av lege og farmasøyt i videre oppfølging av pasienten.

I 2001 fikk samtlige svenske apotek tilgang til en IT-basert funksjon for dokumentasjon av legemiddelrelaterte problemer (LRP). Antall LRP per 1000 reseptrader brukes som måltall og styringsparameter for faglig aktivitetsnivå.

Cand.pharm Line Lanz representerte Norge i debatten. Line Lanz er regionsjef for Alliance Unichem Norge AS og også leder av Faggruppen for Klinisk Farmasi av NSF. Hun definerte kontinuerlig omsorg som det ‘å sikre at legens intensjon med behandlingen videreføres, og at behandlingen utføres i praksis, selv om pasienten skifter omsorgsnivå’. Hovedutfordringene i Norge er samarbeid; mellom helsepersonell, mellom kjeder, mellom helseforetak og datatilsynet som ivaretar personvernet. Holdningene til hva farmasøyten skal bruke tiden sin på er forskjellige, vi trenger en avklaring. For å kunne lykkes med kontinuerlig omsorg, må man ha mulighet for å forplikte også andre yrkesgrupper. Hele omsorgskjeden må gjøres ansvarlig. Det er viktig med dokumentasjon, flere prosjekter er allerede i gang i Norge, også prosjekter hvor man tar i bruk IT som verktøy.

I Finland har helsemyndighetene nettopp fremmet et nytt program for hvordan helsetjenestene skal ivaretas i årene framover. Man setter lit til at man dermed kan få fart i planene som finnes om kontinuerlig omsorg. Man har tro på å utnytte databaserte informasjonssystemer. TIPPA prosjektet, er et nasjonalt prosjekt som skal fremme rasjonell legemiddelbruk gjennom å forbedre farmasøytisk rådgivning i vanlige apotek. Man satser på leder opplæring, kontinuerlig utdanning i farmakoterapi og kommunikasjonsferdigheter. Man tilrettelegger for elektroniske hjelpemidler for å innhente legemiddelinformasjon.

I Danmark utøves klinisk farmasi først og fremst i sykehus, selv om man også gjør spredte forsøk med kliniske farmasøyter i primærhelsetjenesten. Pasientprofiler er et redskap som brukes. Man arbeider med kvalitetssikring og standarder for hva som skal forefinnes av data ved innleggelse og utskrivning av pasient fra sykehus. I Århus Amt, innfører man nå elektronisk pasientjournal ved alle sykehusene.

Klinisk farmasi på Island drives bare fra sykehusapotek. Mangel på farmasøyter og liberaliseringen av apotekvesenet har medført liten mulighet for å drive farmasi faglig aktivitet. Apotekkjedene er ukritiske til hva som selges av produkter, naturlegemidler og produkter uten god dokumentasjon selges fra apotekene. Tid til kunde rådgivning er mangelfull. Farmasøytisk forening på Island er aktiv for å ivareta medlemmenes interesser. Stadig må det søkes om dispensasjon fra kravet om at det skal være minimum to farmasøyter tilstede i apoteket. Helsemyndighetens intensjon og målsetting om å ta vare på faglig standard blir ikke oppfylt. Utdannelsen er for mye forskningsorientert, det arbeides med å lage en ny studieplan som er mer tilpasset apotekfarmasi.

Selv om helsevesenet er forskjellig organisert i ulike land, er problemene med ‘seamless care’ det samme. For å endre på situasjonen, er man avhengig av samarbeid mellom flere profesjoner både innen helse- og sosialsektoren og det politiske system. Farmasøyt John A Cromarty fra Highland Acute Hospitals, Scotland, presenterte data fra flere studier som hver for seg viste at tiltak for å forbedre kommunikasjonen mellom primær og sekundær helsetjenesten er nyttig. En studie hvor farmasøytisk omsorg ble gitt pasienten fra innskrivning i sykehus, under oppholdet og etter utskrivning, viste reduksjon i antallet medisinerings feil (1). Større studier hvor man også tar i betraktning politiske, økonomiske og sosiale faktorer er nødvendig. Skottland har også utarbeidet nasjonale retningslinjer for kliniske standarder og farmasøytisk omsorg (2).