Kreftpasienter som får strålebehandling mot halsregionen plages ofte med svelgevansker og smerter i munnhulen og spiserøret. For å avhjelpe slike plager har ulike tiltak og produkter vært forsøkt, blant annet ”fløteblanding”. RELIS har nylig besvart et spørsmål om applikasjon av morfinpreparatet Oramorph mikstur i munnhulen vil ha effekt mot stråleindusert øsofagitt.

Opioidreseptorer er lokalisert i hjernen, ryggmarg og glatt muskulatur, blant annet i magetarmkanalen hvor opioider har ulike effekter. For eksempel virker loperamid kun via perifere mekanismer mot diaré (1,2). Tradisjonell oppfatning har vært at opioider først og fremst virker spinalt og supraspinalt, men det finnes også evidens for at opioider kan virke hemmende på perifere nociseptiske afferente nerveterminaler. Dette gjelder spesielt under inflammatoriske omstendigheter da dette medfører at uttrykkelsen av opioidreseptorer i sensoriske nevroner øker (1). Perifere opioidreseptorer er ikke detekterbare i normalt vev, men uttrykkes i inflammatorisk vev og den analgetiske effekten av opioider gitt perifert er da lineær med inflammasjonstilstandens varighet (2).

Det er publisert en viss erfaring med lokalbehandling med opioider mot ulike smertetilstander (smertefullt inflammatorisk vev), blant annet smerte relatert til øsofagitt og stomatitt, samt smertefulle sår.

Tre pasienter med stråleindusert øsofagitt (grad III) fikk morfin i form av en viskøs gel før måltider i tillegg til systemiske analgetika og andre legemidler for å redusere øsofagittplager (blant annet lokalbehandling med lidokain og protonpumpehemmer) (3). Morfin ble gitt som gel for å dekke overflaten i svelget og spiserøret og dermed lette påfølgende svelging av mat og drikke. Behandlingen ga pasientene kraftig reduksjon i smerteintensiteten og den analgetiske effekten av morfingelen varte i 1-2 timer etter administrasjon. Det kan ikke utelukkes at noe av morfindosen gitt som gel ble absorbert systemisk, men pasientene hadde ingen effekt på øsofagittsmerten da de bare fikk peroralt morfin.

I en pilotstudie (4) deltok til sammen 32 pasienter som hadde fått smertefull stomatitt på grunn av kreftbehandling. Pasientene fikk en vanndig løsning (munnskyllevæske) med morfin som skulle holdes i munnen i to minutter, men ikke svelges. Den smertelindrende effekten kom ca. 30 minutter etter første dose og varte i flere dager når legemidlet ble gitt hver andre til tredje time. Dette medførte at pasientene klarte å innta flytende, halvfast og/eller i noen tilfeller fast føde. Hos pasientene som klarte å unngå og svelge munnskyllevæsken, ble det ikke påvist morfin i blodet.

Oramorph har noe forskjellig sammensetning avhengig av legemiddelform/emballasje (mikstur på flaske eller i endosebeholder og dråper) (5). Oramorph 2 mg/ml mikstur, oppløsning på 100 ml flaske inneholder sukrose og maissirup som antagelig gjør miksturen noe mer seigtflytende (mer viskøs) enn Oramorph i endosebeholder (alle styrker) og som dråper. Ved lokalbruk kan det kanskje være en fordel å bruke oppløsningen med høyest viskositet, det vil si mikstur på flaske, men vi har ikke funnet opplysninger om dette spesielt for preparatet Oramorph.

RELIS er kjent med at ‘fløteblanding’ (smertestillende og/eller lokalbedøvende legemiddel blandet med fløte) i noen tilfeller brukes for smertelindring lokalt i munnhule/svelg/spiserør, men det er lite dokumentasjon om denne bruken (6).

KONKLUSJON

Det finnes noe erfaring og dokumentasjon om at lokalbehandling med morfin kan være nyttig ved inflammatoriske smertetilstander, blant annet øsofagitt, hos kreftpasienter som ikke har fått tilstrekkelig smertelindring på andre måter. Effekt og sikkerhet ved slik behandling er imidlertid ikke fullstendig klarlagt og de preparater som er på markedet er ikke beregnet på slik administrasjon.