Oksytocin er et peptidhormon som frigjøres fra hypotalamus, og er mest kjent for å stimulere til uterinkontraksjon samt utdrivningsrefleks ved amming. Oksytocinreseptorer er imidlertid uttykt i flere områder i hjernen, og oksytocin er vist å fungere som en nevrotransmittor involvert i reguleringen av flere CNS-funksjoner. De siste årene har oksytocin blitt hyppig omtalt på internett som et ‘love hormon’ og som et vidundermiddel som blant annet fremmer sosiale ferdigheter (1,2). Basalforskning, dyrestudier samt enkelte humanstudier har antydet mulig terapeutisk effekt av oksytocin ved en rekke psykiatriske lidelser, deriblant avhengighet, angst, autisme, depresjon og schizofreni. Dokumentasjon fra kliniske studier i aktuelle pasientpopulasjoner er imidlertid foreløpig svært begrenset, og tilgjengelig dokumentasjon har en rekke svakheter (1,3):

Enkeltdosestudier

Mange av humanstudiene er enkeltdosestudier. For andre psykofarmaka er det kjent at effekt ved kortidsbruk og langtidsbruk kan være svært forskjellig. For eksempel kan en enkeltdose SSRI gi økt angst, mens kronisk bruk gir angstdempende effekt (3).

Studier med friske frivillige

Majoriteten av studiene er med friske frivillige, og funnene er ikke automatisk representative for pasienter med ulike psykiske lidelser (3).

Kjønnsforskjeller

Menn er overrepresentert i mange av studiene, og tilgjengelige data tyder på forskjell i effekt av oksytocin hos kvinner og menn. Dette kan blant annet skyldes kjønnshormonenes innvirkning, og da spesielt østrogen, på oksytocinreguleringen (3).

Manglende kunnskap om optimal administrasjonsmåte

Så langt er de fleste studiene utført med intranasal administrert oksytocin, men det er uavklart om dette er den mest optimale administrasjonsmåten (1,3).

Manglende kunnskap om optimal dose og doseringshyppighet

Det er foreløpig svært lite kunnskap om optimalt terapeutisk område for intranasal oksytocin ved de ulike foreslåtte bruksområdene. I de fleste enkeltdosestudiene har dosene vært i området 20-40 IE, og bare unntaksvis har doser ned til 10 IE eller opp til 160 IE vært brukt. I de få studiene som foreligger på kronisk bruk av oksytocin har dosene vært 24-40 IE to ganger daglig. Svært få studier har sammenlignet flere doser, og det er også svært lite kunnskap om optimal doseringshyppighet (3). Dokumentasjonen som foreligger per i dag gir etter vårt syn ikke tilstrekkelig grunnlag til at man kan gi en doseringsanbefaling.

Manglende kunnskap om bivirkninger

Siden det foreligger svært få studier på langtidsbruk av oksytocin hos psykiatriske pasienter, mangler også kunnskap om potensielle bivirkninger ved slik bruk.

Dokumentasjon for bruk av oksytocin mot angst

Data fra friske frivillige

Prekliniske data samt enkelte humandata kan tyde på en mulig angstdempende effekt av oksytocin. For eksempel har flere studier vist en potensiell moderat angstdempende effekt av en enkelt intranasal dose oksytocin hos friske frivillige testet i ulike eksperimentelle settinger (1,3). Disse resultatene er imidlertid ikke automatisk klinisk relevante i forhold til kronisk terapeutisk bruk hos pasienter med angstdiagnose. Enkelte studier har vist at oksytocin først og fremst ser ut til å øke ‘in-group’ tillit (tillitt til familie og kjente), og har liten effekt på ‘out-group’ tillit (tillitt til ukjente). Oppvekstsvilkår (erfaring fra barndommen) synes også å kunne innvirke på effekten av oksytocin hos voksne. Flere studier har vist best angstdempende eller prososial effekt av oksytocin hos personer med omsorgsfull oppvekst, mot liten eller manglende effekt hos personer med sviktende omsorg i oppveksten. Disse funnene kan tyde på begrensning i forhold til hvilke pasientgrupper som potensielt vil kunne ha nytte av oksytocin (1). En nylig publisert studie med 43 friske frivillige viste økt defensiv respons ovenfor uforutsigbar sjokkeksponering ved bruk av oksytocin sammenlignet med placebo, mens det ikke var noen forskjell mellom oksytocin og placebo med hensyn til respons på forutsigbar sjokkeksponering. Forfatterne angir at dette kan tyde på at oksytocin i visse sammenhenger paradoksalt kan føre til økt angst (2).

Data fra pasienter med angst

Dokumentasjon på bruk av oksytocin hos pasienter med angst er svært begrenset, men noen få studier foreligger:

En nylig publiserte oversiktsartikkel viser til tre små randomiserte kontrollerte enkeltdosestudier på bruk av intranasal oksytocin hos pasienter (kun menn) med angst. I den ene studien, med totalt 25 pasienter med sosial angst, fikk 12 pasienter 24 IE oksytocin og resten placebo før de ble bedt om å holde en tale/foredrag foran en gruppe mennesker. Bruk av oksytocin var assosiert med bedre egenvurdering av hvordan de fremsto under talen. I en annen studie med 18 pasienter med sosial angst og 18 friske kontroller målte forskerne pasientens respons på emosjonelle ansikter (sinte, glade, triste eller engstelige), og fant at hos pasienter med angst ga 24 IE oksytocin redusert hyperaktivitet i visse hjerneområder ved skremmende eller negative stimuli. Den siste studien undersøkte effekten av 24 IE eller 48 IE oksytocin mot placebo hos 8 pasienter med angst relatert til fragil X-syndrom. Pasientene ble utfordret til sosial interaksjon og øyekontakt med en kvinnelig forsker som satt på en stol nær pasienten og stilte spørsmål. Sammenlignet med placebo var blikk-kontakt tydelig økt ved bruk av oksytocin 24 IE men ikke med 48 IE, og kortisolnivå var redusert ved bruk av 48 IE (1).

Når det gjelder mer klinisk relevante studier med gjentatte doseringer har vi kun funnet én studie, og denne er så vidt vi kan finne foreløpig bare publisert som et kongressabstrakt (3,4). Studien, som er en dobbeltblind randomisert kryss-over studie, inkluderte 13 pasienter (7 menn og 6 kvinner) med generalisert angst. Pasientene fikk intranasal oksytocin 20 IE to ganger daglig i en uke, deretter 40 IE to ganger daglig i 2 uker, etterfulgt av en ukes utvaskingsfase og 3 uker med intranasal placebo. Pasientene fikk lov til å bruke annen angstdempende medisin, men det var ikke tillatt med doseendring av disse under studien. Grad av angst ble målt i form av skår på Hamilton Anxiety Scale. Forfatterne fant forskjell i respons på oksytocin hos kvinner og menn. Hos menn var oksytocin assosiert med reduksjon i angstskår med effekt påvist etter 2 ukers behandling. Hos kvinnene var oksytocin derimot ikke assosiert med redusert angst, men tvert i mot en tendens til høyere angstsskår sammenlignet med placebo. Oksytocin var for øvrig godt tolerert hos alle pasientene, og det var ingen forskjell i bivirkningsfrekvens mellom oksytocinbehandling og placebo. Resultatet fra denne studien kan tyde på forskjell i effekt av oksytocin hos menn og kvinner med angst, men studien er liten og forfatterne påpeker mulighet for at dosen som ble brukt ikke er optimal for kvinner (4). Det kan for øvrig nevnes at det tilsynelatende fortsatt inkluderes pasienter til denne studien, som er estimert avsluttet i begynnelsen av 2014 (5).

KONKLUSJON

Tilgjengelige dokumentasjon er etter vår mening langt fra tilstrekkelig til å kunne anbefale terapeutisk bruk av oksytocin hos pasienter med angst. Prekliniske og enkelte humanstudier har vist en potensiell angstdempende effekt, men dokumentasjon på terapeutisk bruk av oksytocin hos pasienter med angst er svært sparsom, og hovedsakelig begrenset til enkeltdosestudier. Spesielt hos kvinner er dokumentasjon mangelfull, og den eneste kliniske studien med bruk av gjentatte doser viste ingen effekt eller tendens til forverring av angst hos kvinner. Tilgjengelige data tyder for øvrig på at effekten av oksytocin på angst er svært sammensatt. Det er derfor nødvendig med flere, større og metodologisk mer robuste kliniske studier før man kan trekke noen konklusjoner om eventuell terapeutisk nytte av oksytocin hos pasienter med angst, og dernest hvilke pasienter som vil kunne ha nytte av slik behandling.