Bakgrunn
RELIS mottar jevnlig spørsmål om behandling med Zypadhera (olanzapin) gitt som depotinjeksjon og oppfølging av pasienter etter at sprøyten er satt. I 2016 publiserte både RELIS (1) og Statens legemiddelverk (2) artikler som beskrev praktisk gjennomføring av behandling i forhold til postinjeksjonssyndromet.

Siden disse artiklene ble publisert er det kommet spørsmål om observasjon av pasienten etter injeksjon skal være kontinuerlig eller med jevne mellomrom. I tillegg spørres det om hva som regnes som et egnet behandlingsted. Bakgrunn for henvendelsene er helsepersonells bekymring for å flytte alvorlig syke og utrygge pasienter fra deres vante miljø til egnet behandlingsted samt at kravet til observasjon er ressurskrevende og krever tilrettelegging hos de som skal administrere Zypadhera. Dette kan være særlig utfordrende i distriktene i Norge. Det er fra 2018 tilgjengelig norsk opplæringsmateriell for preparatet (3).

Postinjeksjonssyndromet
Injeksjon med Zypadhera innebærer en liten risiko for postinjeksjonssyndromet. Ca. 2% av pasientene og mindre enn 0,1% av injeksjonene er forbundet med syndromet (1). I en klinikk med 60 pasienter som får én injeksjon hver annen uke, vil 0,07 % insidens innebære at klinikken vil se ett tilfelle/år (3). Syndromet kan oppstå dersom injeksjonen helt eller delvis har blitt satt intravasalt og arter seg som en overdosereaksjon. Sedasjon og forvirring eventuelt kombinert med nevromuskulære og kardiovaskulære symptomer forventes. Symptomene debuterer innen én time med restitusjon i løpet av 24-72 timer etter injeksjon (1-4). Det finnes ikke noe antidot, og behandlingen er symptomatisk (4). Postinjeksjonssyndromet er vanligvis reversibelt og anafylaksi er sjeldent. Produsenten finner at 70% av de som har opplevd postinjeksjonssyndromet fortsetter behandlingen, og at blodtrykksfall og respirasjonsdepresjon ikke er observert (3).

Praktisk gjennomføring av observasjon
Et forslag til observasjon er (5, 6):

• måling av temperatur, respirasjon og blodtrykk rett etter injeksjon (baseline)
• så hvert kvarter i løpet av første time etter injeksjon
• deretter tilsyn hvert 30-60 minutt i ytterligere to timer
• observasjon i tre timer forlenges hvis pasienten viser tegn på overdosering, og hvis ikke det er lege til stede tilkalles ambulanse. Innleggelse i sykehus kan være aktult
• resten av dagen etter en injeksjon skal pasient, pårørende og de som har formelt tilsyn med pasienten informeres om hvilke tegn og symptomer på olanzapinoverdose som kan oppstå med instruks om henvisning hvis behov

Omsorgsnivå for å ivareta anafylaksiberedskap krever tilstedeværelse av kvalifisert helsepersonell
som lege eller sykepleier rett etter en injeksjon (1). De neste tre timene av observasjonen kan utføres av personale med hensiktsmessige kvalifikasjoner. Dette defineres som (5, 6):

• personer som forstår anbefalingene om observasjon
• kan gjenkjenne tegn og symptomer på postinjeksjonssyndromet
• kan skaffe tilgang på nødvendig medisinsk omsorg
• injeksjon til pasienter som ikke er innlagt krever at de følges tilbake til sitt faste oppholdssted, og følge eller pårørende informeres om hvilke tegn og symptomer på syndromet som kan oppstå, samt hvem de skal kontakte

Behandlingsted og opplæring
Det overnevnte tilpasses det omsorgsnivå pasienten befinner seg i, hva som er pragmatisk ut fra grunnsykdom, pasientens preferanser samt hvilke ressurser som er tilgjengelige lokalt.

Behandlende lege står ansvarlig for å legge til rette for det overnevnte, og vurdere egnethet av behandlingssted og kvalifikasjoner hos personalet i forhold til dette formålet.

Pasienter bør ikke få slike injeksjoner i en hjemmesituasjon fordi oppfølgingen etterpå vanskelig kan gjøres på en forskriftsmessig måte (1). Når det gjelder for eksempel et bosenter med personale til stede hele døgnet og som er kjent med problemstillingen, kan behandlende lege vurdere dette som egnet (7). Bosenter har vanligvis de samme medisinske fasiliteter som et distriktspsykiatrisk senter (DPS) hvor vi har erfart at injeksjoner settes. Siden behandlingen er elektiv kan man gjøre avtale med hjemmesykepleier som kan være tilstede etter behandling i det tidsrom hvor det vanligvis kan oppstå symptomer (f.eks. den første timen).

Det minnes om at behandling med Zypadhera er kostbar og mangel på adekvat tilrettelegging for trygg behandling av pasientene er både uetisk og kan innebære sløsing med ressurser (5, 6). I for eksempel Storbritannia er det lagt vekt på god dokumentasjon og opplæring av personell i forhold til selve av behandlingen og observasjon (5, 6). Opplæringsmateriell på norsk som beskriver behandling og observasjon er nå tilgjengelig i Norge, og bør være kjent hos alle som er involvert (3). Dersom man ikke har mulighet til å gjennomføre behandling med Zypadhera på forsvarlig måte, bør annen behandling velges i stedet.