Det ble i 2004 innsendt 198 rapporter om bivirkninger i forbindelse med generisk bytte av legemiddel. Dette er mer enn fire ganger så mange slike rapporter som i 2003 (46 rapporter). Av de 198 rapportene ble 176 (89%) innsendt av farmasøyter, og 22 rapporter (11%) av leger eller andre. De fleste reaksjonene som oppsto var lite alvorlige, men fire meldinger (2%) ble i 2004 klassifisert som alvorlige. Mange av reaksjonene som ble meldt er kjent for den aktive substansen, men pasientene opplevde at ett produkt ga bivirkninger i større grad enn et annet. Videre ble det meldt om manglende eller økt effekt av det nye preparatet sammenliknet med det opprinnelige.

Man har gjerne gått ut fra at generiske preparater har lik effekt- og bivirkningsprofil, i henhold til godkjent registrering av Statens legemiddelverk basert på EU-krav om bioekvivalens etter EUs guideline: CPMP ‘Note for guidance on the Investigation of Bioavailability and Bioequivalence’ 2001. Den kliniske registreringsdokumentasjonen skal inneholde bioekvialensstudier som sammenligner biotilgjengelighet (AUC og Cmax) til det søkte generikumet med originalpreparatet i friske frivillige personer. Kravet er at AUC-ratio og Cmax-ratio skal ligge innenfor et intervall på 0.80-1.25, med 90%-konfidensintervall. For legemidler med smalt terapeutisk vindu kan det settes strengere grenser, mens videre grenser kan godtas i andre tilfeller. Generelt er det vedtatt i EU at en forskjell i AUC (total biotilgjengelighet) og Cmax (maksimal serumkonsentrasjon) på -20% og +25% ikke har noen klinisk betydning for de fleste preparater. Basert på dette og forskjeller i variabler som fysikalsk-kjemiske egenskaper, virkestoff og biotilgjengelighet mellom to preparater, kan det imidlertid ikke utelukkes at enkelte pasienter opplever preparatene forskjellig. Dersom det ene preparatet har en biotilgjengelighet eller maksimal serumkonsentrasjon i nedre del av det godtatte intervallet og det andre ligger i øvre del, kan det tenkes at forskjellen blant annet kan føre til forskjellig bivirkningsprofil og/eller forskjeller i terapeutisk effekt. I tillegg kan preparater ha samme biotilgjengelighet, men forskjellig utløsningshastighet og serumkonsentrasjonsprofil med ulike konsentrasjonstopper. Det er generelt ikke krav om sammenlignende studier med andre generika på markedet, i og med at alle sammenlignes med originalpreparatet (1). 

Den store økningen i meldinger i forbindelse med generisk bytte har blant annet sammenheng med at RELIS og Legemiddelverket i samarbeid med flere andre instanser høsten 2004 gjennomførte et pilotprosjekt med bivirkningsrapportering fra farmasøyter som arbeider på apotek i helseregionene Midt-Norge og Sør. I pilotprosjektet ble farmasøyter spesielt oppfordret til å melde om hendelser i forbindelse med generisk bytte. Det ble sendt inn totalt 120 bivirkningsmeldinger i prosjektperioden, og 63 av disse gjaldt generisk bytte. Omtale av pilotprosjektet i faglige fora, tidsskrifter og media medførte flere innsendte bivirkningsmeldinger om generisk bytte også fra andre enn de farmasøytene som deltok i pilotprosjektet.

En landsdekkende informasjonskampanje for å stimulere farmasøyter til å melde bivirkninger ble igangsatt fra 1. januar 2005, delvis basert på erfaringene fra pilotprosjektet. Mer informasjon om dette finnes på Legemiddelverkets hjemmesider ( www.legemidler.no ). Resultatene fra pilotprosjektet vil bli publisert separat.