Spørsmål

En ung kvinne med bipolar lidelse har brukt litium i noen måneder med god effekt. Imidlertid har hun utviklet et kosmetisk skjemmende akneutslett i ansiktet som bivirkning av behandlingen.

Legen ønsker nærmere opplysninger om erfaringer på dette området. Pleier akne/folikulitt å gå tilbake? Skal utslettet behandles på vanlig måte? Bør hudlege konsulteres? Hva er mekanismen bak akneutslett ved litiumbruk?

Svar
Litium er et lenge og mye brukt medikament med god effekt ved bipolar lidelse. Det er tidligere publisert kasuistikker om hudbivirkninger av litium (1,2,3). Bred klinisk erfaring tilsier imidlertid at slike bivirkninger er et kjent problem (4). Forekomst av dermatologiske litiumbivirkninger anslås til ca 1 %, selv om årsakssammenheng i det enkelte tilfelle kan være vanskelig å fastslå (4,5). Akne (særlig hos yngre), psoriasis (hyppigere blant eldre), folikulitt og makulopapulært utslett er blant de mest vanlige former for hudbivirkninger, og opptrer ved terapeutiske serumkonsentrasjoner av litium (4,6,7). Behandlingen kan utløse eller forverre allerede eksisterende hudreaksjoner, men litium er vanligvis ikke kontraindisert i slike tilfeller (2,7).

Litiumutløst hudreaksjon kan forsvinne spontant, på tross av pågående behandling. Ved vedvarende akneplager har topikal og/eller systemisk aknebehandling gunstig effekt, men tetracykliner bør unngås på grunn av interaksjon med litium (7). I enkelte alvorligere tilfeller har topikal bruk av tretinoin, eller isotretinoin vært forsøkt, men bruk av isotretinoin må nøye vurderes i lys av de senere års kjennskap til at medikamentet kan gi psykiatriske bivirkninger, blant annet depresjon (3,8). Dosereduksjon eller midlertidig seponering av litium kan også redusere hudbivirkninger, men hos enkelte må litiumbehandlingen avsluttes endelig for å oppnå bedring. I sjeldne tilfeller er hudbivirkninger av litium irreversible (4). Til pasienter som har god klinisk effekt av litium anbefales som regel å behandle hudbivirkningene fordi seponering vil kunne forverre grunnlidelsen. Under enhver omstendighet anbefales kontroll av serumkonsentrasjonsnivå for å avklare at bivirkningene ikke skyldes toksisk effekt av behandlingen (7).

Virkningsmekanismen for litium som stemningsstabiliserende middel er dårlig klarlagt (9,10). Mekanismene bak hudbivirkninger er heller ikke fullt ut kjent, men mange typer hudlidelser knyttet til litiumterapi er karakterisert ved nøytrofil infiltrasjon i epidermis (7).

Konklusjon
Akne og andre hudreaksjoner er kjente, vanlige bivirkninger av litiumbehandling, men årssaksammenhengen kan være vanskelig å fastslå. Toksisk effekt av litium bør utelukkes. Pasientens hudbivirkninger må vurderes i forhold til behovet for behandling av grunnlidelsen i hvert enkelt tilfelle. Vanligvis anbefales topikal og/eller systemisk dermatologisk behandling, men dosejustering, midlertidig eller endelig seponering av litiumpreparat kan vise seg nødvendig.