Overforbruk av avførende midler er svært bekymringsfullt. Nedtrapping må forsøkes fremfor en fortsatt forskrivning. Vi har ikke funnet noe anbefalt eller veldokumentert behandlingsregime for avvenning/nedtrapping, men enkelte strategier er beskrevet på en lite detaljert måte. Misbruk av avføringsmidler er et kjent problem i noen pasientgrupper og kan kreve en langvarig behandlingplan med forskjellige typer intervensjon, herunder psykoterapi/motivasjonsstøtte (2).

Det er flere studier som har påvist en økt forekomst av misbruk av avføringsmidler hos pasienter med spiseforstyrrelser og det er også kjent at flere pasienter kan ha problemer med å slutte. Det ser derimot ut til å være lite systematiske data for seponeringsstrategier. Det vises til generelle råd, som en gradvis avvenning kombinert med kostomlegging, fiber, økning av væskeinntaket og fysisk aktivitet, eventuelt laktulose eller lignende (3). Det er nylig publisert en oversiktsartikkel om misbruk av avføringsmidler, inkludert behandlingsalternativer (4). Forfatterne påpeker at man ikke vet hva som er den beste metoden for å seponere avføringsmidler etter langvarig bruk, men at det viktigste målet er å få avsluttet bruk av avføringsmidler og å få i gang en normal tarmfunksjon. Stimulerende midler bør seponeres og erstattes med fiber og osmotisk virkende midler. Pasienter med spiseforstyrrelser kan få spesielle problemer med seponering i og med at man kan få vektøkning på grunn av væskeretensjon og tregere mage, noe som kan gjøre motivasjon vanskelig. Oversiktsartikkelen beskriver noen metoder som er forsøkt, begge virker svært omfattende med tanke på alternative legemidler som brukes.

• En seponeringsprotokoll der bisakodyl (Dulcolax/Toilax) ble seponert raskt og erstattet med dokusat (finnes i Klyx), loppefrø, svisker, sennablader, magnesium/flytende parafin og cascara (et avføringsmiddel av samme type som senna). Deretter ble dette trappet gradvis ned.
• Et nedtrappingsregime med rask seponering av middelet som ble misbrukt, psykologisk støtte og rådgivning, bruk av bulklaksantia, væske, bløtgjørende midler og glyserol stikkpiller, samt vannklyster eller skylling om nødvendig.

Konklusjonen er at det ikke finnes noen allment anbefalt og testet retningslinje for seponering av avføringsmidler etter langvarig overforbruk. Vi har ikke funnet data på om en gradvis nedtrapping av middelet som har vært feilbrukt er tilstrekkelig for de fleste pasientene, om man bør gå over til preparater med en annen virkningsmekanisme umiddelbart, om det er hensiktsmessig å kombinere legemidler med forskjellig virkning, eller hvor mange av pasientene som trenger psykoterapi eller annen støtte.