Den andre temakvelden i årets møteserie hos RELIS Vest var «Riktig bruk av antibiotika» – med hovedfokus på resistensutvikling og tiltak for å hindre dette. I tillegg til foredrag av Hilde Fjeld fra RELIS Sør-Øst, var Antibiotikasenteret for primærmedisin representert ved Sigurd Høye og Nasjonal kompetansetjeneste for antibiotikabruk i spesialisthelsetjenesten ved Ingrid Smith. Riktig bruk av antibiotika er så viktig at noen hovedmoment fra foredragene presenteres her i NFT.

STRATEGI MOT ANTIBIOTIKARESISTENS

Antibiotikaresistens har vært hyppig omtalt i mediene i 2015 og er også et av hovedtemaene på Farmasidagene i november. Dette har sammenheng med publikasjonen av ny Nasjonal strategi mot Antibiotikaresistens 2015-20 som ble publisert i juni i år. Den nye strategien er i overensstemmelse med den globale handlingsplanen mot antibiotikaresistens som ble vedtatt av WHO i mai 2015. Det er nå forhåpninger om at det både nasjonalt og globalt blir større fokus og bedre verktøy for å oppnå målene i strategien.

Manglende effekt av antibiotika er en trussel for helsevesenet. Vi får stadig flere eldre pasienter med mange samtidige sykdommer. Økt reisevirksomhet og migrasjon gjør at vi eksponeres for nye bakterier.  Begrepet antibiotikaresistens kan virke abstrakt for politikere og befolkningen generelt, men for helsepersonell er dette realistisk og skremmende. Ikke minst for farmasøyter, som forstår bedre enn de fleste hvor viktig riktig legemiddelbruk er for helsen. De har en viktig rolle for å forbedre forskrivningspraksis i primær- og spesialisthelsetjenesten. Dessverre har forskrivningen av antibiotika i Norge de siste 20 årene gått i feil retning, mens for eksempel Sverige har klart å snu utviklingen.

ALVORLIGE KONSEKVENSER

Antibiotikaresistens forklares av seleksjonspress i en bakteriepopulasjon. Det vil si at de bakteriene som har en naturlig forsvarsmekanisme mot et antibiotikum får gode vekstforhold når konkurrerende bakterier blir drept. På denne måten kan bakterier som normalt vil utgjøre en neglisjerbar del av bakteriefloraen bli de dominerende.

Konsekvensen er manglende mulighet til å kurere infeksjoner. Dette gjelder akutte infeksjoner som ubehandlet kan være dødelige, samt manglende behandlingstilbud til pasientgrupper som trenger antibiotika ut fra disponerende forhold. Pasienter med kreft og pasienter som gjennomgår transplantasjoner og kirurgiske inngrep er eksempler. Pasienter som har behov for immundempende behandling vil være særlig utsatte for infeksjoner.

GODE INFORMASJONSKILDER

Apotekfarmasøyter og fastleger møter et bredt utvalg av pasienter som har behov for antibiotikabehandling. De er pasientens hovedkilde til informasjon og råd om legemidler, og sees på som et viktig verktøy for å endre dagens situasjon. Vi tror at publikum og pasienter vil akseptere bakgrunn for valg av antibiotika ut fra resistensproblematikk hvis de tilbys tilrettelagt informasjon. For helsepersonell vil Antibiotikasenteret for primærmedisin og Nasjonal kompetansetjeneste for antibiotikabruk i spesialisthelsetjenesten utgjøre kilder til oppdatert kunnskap og rådgivning på emnet. Riktig smittevern er det viktigste og billigste tiltaket for å hindre antibiotikaresistens, og er den eneste mulighet for å hindre spredning av resistente bakterier. Regler for god hygiene og muligheter for isolasjon er eksempler på smittevern. Hygienesykepleiere og smittevernsleger i kommuner og helseforetak er gode ressurser i dette arbeidet.

RIKTIG BRUK AV ANTIBIOTIKA

Rasjonell antibiotikabruk kan oppsummeres med «rett medikament, rett dose, rett intervall og rett behandlingslengde». Det rette antibiotika er det som er mest effektivt mot infeksjonen med minst mulig påvirkning av normalfloraen. Smalspektrede antibiotika ved de vanligste infeksjoner anbefales. «Vi bruker et bredspektret for sikkerhets skyld» er argumentasjon som mange leger nok kan kjenne seg igjen i. Rett behandlingslengde vil utrydde patogene bakterier men er kort nok til å bevare normalfloraen. Farmasøytene er fokusert på doseringshyppighet og pasientens etterlevelse av behandlingen. Ikke minst å opplyse om forventede plager ved en antibiotikakur (mage-tarm problemer) og forebyggende tiltak for å redusere disse.

Utvikling av nye antibiotika er ikke interessant for legemiddelindustrien. Dette er en konsekvens av at firmaene må finansiere forskning og utvikling av legemidlene, mens resistensutvikling fjerner inntektspotensialet. Nye antibiotika er følgelig ingen umiddelbar løsning på resistensproblemet. Det er viktigere at vi begrenser bruken, og dermed bevarer effekten, av de eksisterende. Politiske prosesser som involverer legemiddelindustri og -myndigheter på et internasjonalt nivå må snarest ta resistensproblematikken på alvor!