Naltrekson er en opioidantagonist opprinnelig utviklet for å behandle opioid- og alkoholavhengighet. I løpet av de siste to tiårene har stadig flere pasienter med ulike autoimmune sykdommer blitt behandlet med naltrekson i lave doser (typisk <5 mg / dag). Mest oppmerksomhet har blitt viet effekten av lavdose naltrekson (LDN) ved multippel sklerose (MS) og Crohns sykdom. Selv om mulige effekter av LDN ikke er endelig tilbakevist, gir den vitenskapelige dokumentasjonen ikke grunnlag for å anbefale LDN ved noen tilstand. Naltrekson er reseptpliktig, og leger som velger å forskrive LDN gjør dette utenfor godkjent indikasjon. Naltrekson er et rimelig generisk legemiddel med begrenset kommersielt potensial, siden patentet er utgått. Dette gjør at det er liten interesse for å iverksette store kliniske studier. Hvis det skulle vise seg effektiv mot en eller flere av de nevnte pasientgrupper, vil det være et meget billig alternativ eller supplement til standardbehandling.

TV2-programmet «Vårt lille land» viste i februar 2013 et innslag om de påståtte effektene av LDN. Pasienter med alvorlig MS forklarte hvordan LDN hadde gitt nærmest normalisering av funksjonsnivået. Etter programmet ble det en voldsom økning i oppmerksomheten rundt LDN blant pasienter med et bredt spekter av diagnoser. Mange leger og apoteker opplevde et stort trykk fra pasienter for å få prøve denne behandlingen. Den eneste produsenten av LDN-tabletter gikk fort tom for råstoff, og det tok mange uker før man var i stand til å møte etterspørselen.

I en studie publisert 26. september 2016 i Pharmacoepidemiology and Drug Safety, kartlegger medarbeidere ved RELIS Nord-Norge og Universitetet i Tromsø omfanget av LDN-bølgen som skyllet inn over Norge i 2013. Forfatterne har samlet inn data om alle LDN-resepter registrert i Nasjonalt reseptbasert legemiddelregister (Reseptregisteret).

Mer enn 15 000 pasienter (0,3% av befolkningen) hentet i følge reseptregisteret ut minst en resept på LDN i 2013 eller 2014. Tallet på LDN-brukere var trolig høyere, siden produsenten i de første ukene etter programmet leverte tabletter til apotekene som ikke ble registrert i reseptregisteret. 60% hentet ut to eller flere LDN-resepter. Antallet førstegangsresepter var klart høyest i de første månedene etter TV-programmet, men i hele 2014 var det en jevn tilgang på nye LDN-brukere, og antallet pasienter som hentet ut LDN 5 eller flere ganger var jevnt økende i hele studieperioden. Tall fra reseptregisteret som ikke er inkludert i denne studien, viser at mer enn 8 000 personer brukte naltrekson i 2015.

Gjennomsnittsalderen var 52 år, og det var flest kvinner blant LDN-brukerne (74%), noe som indikerer at de var representative for pasientgruppene hvor LDN har blitt mye brukt. Også barn helt ned i 4-årsalderen fikk resept på LDN.

Det har vært en del diskusjon og usikkerhet om hva som er optimal dosering av LDN. Dette er den første studien hvor man har kunnet observere faktisk forbruk i en stor populasjon. Blant pasienter som hentet ut resept på LDN mer enn en gang, var median dose naltrekson 3,7 mg.

Nesten 20 % av alle yrkesaktive leger i Norge forskrev minst en resept på LDN i 2013 eller 2014, og fire av fem leger skrev ut mer enn en resept.  Legespesialister utgjorde 57% av forskriverne. Særlig blant allmennleger var det stor vilje til å forskrive, 71 % av alle spesialister i allmennmedisin skrev ut minst en resept på LDN i 2013 eller 2014.

Studien viser hvordan et enkelt medieinnslag nærmest over natten kan føre til store utslag i bruken av reseptbelagte legemidler, selv om det gjelder ikke-dokumentert behandling utenfor godkjent indikasjon. Studien viser også en stor vilje blant leger, særlig allmennleger, til å forskrive off-label. Den jevne tilgangen på nye og vedvarende brukere viser at LDN har vært mer enn et kortvarig fenomen i Norge. Funnene i studien sier ikke noe om effekt eller sikkerhet ved bruk av LDN, men den store andelen langtidsbrukere kan tyde på at en god del pasienter opplever LDN som nyttig. Bruken av LDN i Norge etter 2013 er trolig høyere enn i noe annet land, noe som innebærer enestående muligheter for flere farmakoepidemiologiske studier.