Vi har mottatt en bivirkningsmelding for en pasient som ble behandlet med metadon 35 mg x 2 på grunn av trigeminusnevralgi. Han hadde tidligere brukt morfin. Andre legemidler: Seroquel (kvetiapin), Remeron (mirtazapin), Cipralex (escitalopram), Vallergan (alimemazin) og sporadisk Paralgin Forte. Ved et tannlegebesøk et par år etterpå ble det konstatert ekstrem munntørrhet og stor kariesutvikling og pasienten assosierte dette med byttet fra morfin til metadon. Hva vet man om metadon og munntørrhet?

En gjennomgang av databaser og forskjellig bivirkningslitteratur viser at de fleste data om risiko for oral/dental sykdom som følge av metadon gjelder personer med misbruksproblematikk som får substitusjonsbehandling (1-3). Mange pasienter med opioidmisbruk har dårlig oral helse og uheldig ernæring og det er en rekke faktorer som kan bidra til kariesutvikling hos disse pasientene (1,4). Vi har ikke funnet beskrivelser av karies eller store tannskader i andre pasientgrupper som har fått opioider. Ut fra foreliggende data kan man ikke si noe sikkert om risiko for orale bivirkninger eller alvorlighetsgrad i andre pasientgrupper.

Metadon og andre opioider kan gi munntørrhet (1,5), noe som øker risiko for karies og candidainfeksjon. Vi har ikke funnet data som kan forklare hvorfor pasienten opplevde mer munntørrhet med metadon enn med morfin. I den nyeste oversikten over bivirkninger av opioider omtales de som gruppe (6) og det ser ikke ut til være gjort undersøkelser av prevalens mellom de forskjellige opioidene. Vi har ikke opplysninger om hvilken morfindose pasienten fikk før byttet. Munntørrhet kan være doseavhengig (7) og det bør tas med i vurderingen om man samtidig har foretatt en doseøkning.

Enkelte metadonpreparater inneholder sukker, noe som kan øke risiko for orale bivirkninger ytterligere. Vi vet ikke om det er relevant i dette tilfellet. Anbefalinger for dental oppfølging av metadonpasienter (1) tar utgangspunkt i pasienter som får substitusjonsterapi, men anbefalinger om bruk av sukkerfri metadon, fokus på oral hygiene, ernæringsråd og bruk av kunstige søtningsmidler kan være aktuelle for alle pasientgrupper.

I dette tilfellet hadde pasienten også brukt kvetiapin, mirtazapin, escitalopram og alimemazin. Munntørrhet er en vanlig bivirkning av kvetiapin (Seroquel) (8) og alimemazin (Vallergan) (9) og en svært vanlig bivirkning av citalopram (10). Det er sett hos opptil 25% av pasientene i kliniske korttidsstudier med mirtazapin (Remeron) (11).

Vi har vurdert dette som en mulig bivirkning av alle preparatene. Bivirkningen er klassifisert som alvorlig.

Konklusjon
Diskusjoner om orale bivirkninger av metadon har gjerne tatt utgangspunkt i misbrukere og substitusjonsbehandling, der en rekke andre forhold kan ha betydning. Vi har ikke funnet andre kasuistikker om dramatisk kariesutvikling på samme måte som beskrevet her.
Alle pasientens legemidler kan forårsake munntørrhet. Det er lite opplysninger om risiko for munntørrhet/karies på grunn av metadon brukt som smertelindrende middel og det er heller ikke kvantifisert hvor mye risikoen øker ved samtidig bruk av flere legemidler som hver for seg kan gi munntørrhet. Det er grunn til å tro at alle legemidlene kan ha bidratt til munntørrhet og eventuelt forsterket hverandres effekt.