I dagens situasjon med influensa A(H1N1) og den midlertidige ordningen som gjør at det er mulig å kjøpe legemidlene oseltamivir (Tamiflu) og zanamivir (Relenza) forventes også en økning i bruken av neuraminidasehemmerne (1). Begge legemidlene er også oppført på listen over legemidler under særlig overvåking hvor effekter av særlig interesse som alltid bør meldes er angitt som: Bivirkninger hos barn, og bivirkninger hos gravide/ammende inkludert medfødt anomali/fødselsdefekt eller spontanabort (2).

En kvinne i tyveårene opplevde en spontanabort hvor fosteret ble stadfestet dødt i uke åtte av graviditeten. Kvinnen hadde to uker tidligere vært behandlet med oseltamivir (Tamiflu) i fem dager for influensa A(H1N1). På denne bakgrunn stilles det spørsmål om spontanaborten kan skyldes behandlingen med oseltamivir.

Selv om det ikke er gjennomført kontrollerte kliniske studier for bruk av oseltamivir hos gravide kvinner, finnes det begrensede data tilgjengelig fra rapporter etter markedsføring og retrospektive observasjons/overvåkingsrapporter. Disse dataene er i samsvar med dyrestudier og indikerer ingen direkte eller indirekte skadelige effekter med hensyn på svangerskapsforløp, embryonal/føtal eller postnatal utvikling. På grunn av økt risiko for komplikasjoner hos gravide med influensasykdom, anbefaler europeiske (EMEA) og norske legemiddelmyndigheter å gi gravide tilbud om oseltamivir, ved mistanke om smitte av den nye influensaen A(H1N1). Til forebyggende behandling av gravide er både oseltamivir og zanamivir (Relenza) vurdert, og kan brukes, men zanamivir er det foretrukne legemiddelet ut fra helsemyndighetenes vurdering (3, 4).

Teratologistudier for oseltamivir er utført på rotter og kaniner ved doser på opp til henholdsvis 1500 mg/kg/dag og 500 mg/kg/dag. Ingen effekt på fosterutviklingen ble observert. En fertilitetsstudie hos rotte ved doser opp til 1500 mg/kg/dag viste ingen effekter på verken hann- eller hunnkjønn. I pre- og postnatale studier på rotte ble det observert forlenget fødselsvarighet ved 1500 mg/kg/dag. Sikkerhetsmarginen mellom humaneksponering og høyeste dose uten effekt hos rotte (500 mg/kg/dag) er henholdsvis 480 ganger for oseltamivir og 44 ganger for den aktive metabolitten. Fostereksponering hos rotte og kanin var omtrent 15-20% av morens eksponering (3).

I den norske bivirkningsdatabasen finnes ingen tidligere rapporter om spontanabort ved samtidig bruk av oseltamivir. I Verdens helseorganisasjons (WHO) internasjonale bivirkningsdatabase* finnes bare ett registret tilfelle av abort ved samtidig bruk av oseltamivir. Eventuell samtidig annen sykdom eller annet legemiddelbruk er ikke kjent for dette tilfellet (5, 6).

Eskild og medarbeidere fant i en studie publisert i mai 2009 at 13,8% av kvinner av Oslos befolkning i aldersgruppen 25-29 år som var gravide i løpet av perioden 2000-2002 opplevde minst en spontanabort. For andre aldersgrupper var andelen enda høyere. Dersom man inkluderer kvinner som fikk indusert abort i dette materialet er frekvensen av spontanaborter i aldersgruppen 25-29 år fremdeles 10,0%. Spontanaborter kan også skje så tidlig i forløpet at kvinnen ikke er klar over at hun er gravid på det aktuelle tidspunktet, noe som indikerer at disse tallene ikke er overestimater.

Konklusjon
Da det er en tidsmessig relasjon mellom bruken av oseltamivir og spontanaborten i det aktuelle tilfellet kan det ikke sikkert utelukkes at det er en årssakssammenheng. Det presiseres imidlertid at spontanaborter generelt ses relativt hyppig i tidlig graviditet uten at man finner noen spesiell årsak, og at underliggende sykdom, som influensa, heller ikke kan utelukkes å være årsak til spontanabort. Dette ene tilfellet endrer ikke på anbefalingen om å gi gravide tilbud om oseltamivir, ved mistanke om smitte av den nye influensaen A(H1N1). Til forebyggende behandling av gravide kan både oseltamivir og zanamivir brukes.

*) Statens legemiddelverk og RELIS understreker at spontanrapporterte bivirkningsmeldinger rapporteres på mistanke, og ikke dokumenterer årsakssammenheng mellom legemiddel og bivirkning. WHO understreker at datauttrekk fra bivirkningsdatabasen ikke representerer WHOs offisielle syn og at data ikke er homogene med tanke på innsamling gjennom spontanrapporteringssystemet. Opplysningene kan ikke brukes for å dokumentere sammenheng mellom det aktuelle legemiddelet og bivirkningen eller til å vurdere frekvens av bivirkningen.