Vi har mottatt en bivirkningsmelding vedrørende bruk av laetrile/amygdalin/vit B17 og påfølgende INR-stigning (>8) som krevde sykehusinnleggelse og behandling. Pasienten hadde da mottatt ti injeksjoner av amygdalin som alternativ behandling for sin kreftsykdom. Pasienten brukte også warfarin (Marevan), og hadde vært stabil i INR-verdi og warfarin-dosering de siste fire årene.
Begrepene B17, laetrile og amygdalin brukes om hverandre. Amygdalin er et cyanogenetisk glukosid som finnes naturlig i frø fra plantefamilien Rosaceae, som inkluderer blant annet aprikos og mandel. Laetrile er et patentert semisyntetisk derivat av amygdalin. Stoffet omtales også som vitamin B17, men dette er et villedende og feilaktig navn da det ikke oppfyller hovedkriteriet for å kunne kalles et ”vitamin”, nemlig at kroppen trenger tilførsel av stoffet for å fungere (1-3).
Amygdalin ble isolert rundt 1830 og har siden vært gjenstand for en rekke påstander om effekt ved ulike kreftformer. Det finnes ingen vitenskapelig dokumentasjon på at amygdalin/laetrile har noen positiv effekt ved kreft (1-3). En av flere teorier har vært at kreftceller inneholder mer av et enzym (beta-glukosidase) som bryter ned amygdalin til hydrogencyanid (HCN/blåsyre) enn normale celler, og mindre av enzymet rodanese som ufarliggjør cyanid. Dermed vil inntak av amygdalin føre til målrettet drap av kreftceller via lokal cyaniddannelse, mens normale celler beskyttes. Denne teorien er motbevist, da både normale celler og kreftceller inneholder like mengder rodanese, mens beta-glukosidase ikke er funnet i kreftvev og kun i sparsomme mengder i normale celler (2). I 2006/2007 ble det gjort en systematisk gjennomgang av alle typer kliniske data relatert til effektiviteten og sikkerheten til laetrile gitt som kreftbehandling. Ingen av publikasjonene viste at laetrile var effektiv, verken som kreftbehandling alene eller i tillegg til kjemoterapi (4,5).
Derimot kan cyanidinnholdet i stoffet føre til forgiftningssymptomer som svimmelhet, hodepine, kvalme, oppkast, tungpust, hjertebank, lavt blodtrykk, kramper, lammelser, koma og død (3). Det foreligger flere kasusrapporter på pasienter som har opplevd bivirkninger forenlig med cyanidforgiftning ved behandling med amygdalin. Bivirkningene kan forverres ved samtidig inntak av andre amygdalinkilder (aprikoskjerner, rå mandler), høye doser vitamin C og frukt og grønnsaker som inneholder enzymet beta-glukosidase (selleri, salat, mandler, gulrøtter) (1,2).
Amygdalin kan administreres både som tablett og injeksjon, og ofte benyttes en kombinasjon hvor en starter med injeksjonsbehandling, fulgt av peroral vedlikeholdsbehandling. Peroral tilførsel av amygdalin er assosiert med større toksisitet enn intravenøs eller intramuskulær injeksjon. Dette skyldes at beta-glukosidase som aktiverer frigjøringen av HCN kun sparsomt er tilstede i celler, men finnes i tarmbakterier og i en rekke grønnsaker. Studier har vist at peroralt inntak av amygdalin ved normal tarmflora gir økt cyanidnivå i blodet, flere symptomer på cyanidforgiftning og økt utskillelse av omdannet cyanid i urin, mens amygdalin i større grad skilles ut uforandret i urin ved intravenøs eller intramuskulær administrasjon (2).
I den aktuelle bivirkningsmeldingen er det ikke nevnt symptomer på cyanidforgiftning, men en behandlingskrevende INR-stigning. Vi har ikke funnet noen tidligere rapporterte tilfeller med INR-stigning i tilknytning til amygdalin bruk. Imidlertid er det vist at cyanid hemmer det vitamin-K avhengige glutamat karboxylasesystemet, som spiller en sentral rolle i koagulasjonskaskaden (6,7). Det er dermed ikke utenkelig at det kan være en sammenheng mellom amygdalin bruk og stigningen i INR.
Konklusjon
Pasienten har en kreftsykdom, og har brukt warfarin for hjerterytmeforstyrrelse i flere år og begge disse faktorene spiller inn i reguleringen av INR. Amygdalin/cyanid kan påvirke koagulasjonskaskaden og det er en tidsmessig sammenheng mellom inntak og rapportert INR-stigning. RELIS har vurdert årsakssammenhengen mellom inntak av amygdalin og INR-stigningen som mulig.