Kvinne i 60-årene med mangeårig kjent reumatoid arthritt. Tidligere episoder med TIA. Bruker methotrexate, alendronat, kalsium og folsyre. Tidligere behandlet med Enbrel (etanercept), Myocrisin (natriumaurotiomalat), Salazopyrin (sulfasalazin) , Sandimmun (ciklosporin), Imurel (azatioprin) og antimalariamidler. Siste året behandlet med adalimumab 40 mg sc hver 14. dag. Denne ble seponert pga bivirkninger. Pasienten har utviklet polynevropati i underekstremiteter, mest uttalt i ve. side i form av drop fot. Hun er nå blitt innlagt på sykehus med nevrologiske symptomer hvor MR caput viser et høyresidig temporalt infarkt. Disse bivirkningene er mistenkt å være relatert til behandling med adalimumab. Preparatet ble dermed seponert og saken meldt som en bivirkning.
I preparatomtalen for adalimumab er nevropati beskrevet som en mindre vanlig bivirkning. Cerebrovaskulære hendelser er ikke nevnt som en kjent bivirkning for legemidlet (1).
Sjeldne tilfeller av demyeliniserende tilstander er beskrevet ved anti-TNF behandling. Det er rapportert et kasus av parestesi i underekstremiteter og drop-fot hos en pasient som ble behandlet med adalimumab for psoriasis (2).
Tromboemboliske tilstander er observert ved bruk av TNF-alfa hemmere. Det er funnet lite dokumentasjon om bruk av TNF-alfa hemmere i relasjon til cerebrovaskulære hendelser og cerebralt infarkt i litteraturen. Noen enkelttilfeller er imidlertid rapportert via spontanraporteringssystemetet og kliniske kohortstudier. Årsakssammenheng er ikke endelig kjent (3).
WHO databasen inneholder 8 rapporter om nevropati og 14 rapporter om hjerneinfarkt ved bruk av adalimumab (i perioden 2004-2006). Dette er absolutte tall, og sier ikke noe om frekvensen av bivirkningen i forhold til bruken av legemidlet. Respektive legemiddelmyndigheter vurderte årsakssammenhengen som mulig i noen av disse tilfellene (4).
I en dobbelt-blind, placebokontrollert klinisk studie (5), STAR (Safety Trial of Adalimumab in Rheumatoid Arthritis), er sikkerhet og effktivitet av adalimumab vurdert hos 636 pasienter med revmatoid artritt i en periode på 24 uker. Disse fortsatte med sin pågående DMARD-behandling i tillegg. Etter 24 uker var det ingen statistisk signifikant forskjell mellom adalimumab og placebo gruppen med hensyn til deres respektive frekvens av bivirkninger (86.5% vs 82.7%), alvorlige bivirkninger (5.3% vs 6.9%) og livstruende bivirkninger (11.9% vs 15.4%).
I det aktuelle tilfellet kan det ikke utelukkes at hendelsene skyldes tidligere og underliggende sykdom, eller andre forhold. Vi vurderer dermed at det er en mulig årsakssammenheng mellom bruk av adalimumab og de aktuelle tilstandene.