GHB (gamma-hydroksybutyrat) og GBL (gamma-butyrolakton) er to nært beslektede ulovlige rusmidler som blir stadig vanligere. Det har vært en 10-dobling av antall GHB- og GBL-beslag i Norge i perioden fra 2004 til 2009 (1). Resultatene av analyser i urin for å påvise GHB og GBL kan være vanskelige å tolke fordi begge forbindelser produseres naturlig i kroppen og forekommer naturlig i urin i små mengder. For å unngå falsk positive prøver er det derfor avgjørende at en har romslige øvre grenser for hvilke GHB-konsentrasjoner som regnes som naturlig forekommende. En annen utfordring er at metodene som enkelte laboratorier benytter til å påvise GHB i urin ikke kan skille denne forbindelsen fra GBL og andre lignende stoffer som BHB (beta-hydroksybutyrat).

Testing av rusmidler i urin har blitt et viktig redskap for helsevesen og barnevern i oppfølgingen av gravide med avhengighetsproblematikk. Det er mange vanskelige praktiske, etiske og rettssikkerhetsmessige aspekter ved slik testing. Særlig viktig er det at metodene optimaliseres slik at falsk positive prøver unngås, det vil si at ikke noen urettmessig beskyldes for å bruke rusmidler. Positiv urinprøve kan føre til alvorlige juridiske konsekvenser for den gravide, blant annet tvangsinnleggelse i rusinstitusjon.

En nylig publisert studie utgått fra seksjon for klinisk farmakologi ved Universitetssykehuset Nord-Norge viser at gravide har høyere konsentrasjoner i urin av både GHB, GBL og BHB enn ikke-gravide kvinner (2). Dersom en ikke tar forholdsregler, kan dette gi økt risiko for falsk positive GHB-prøver hos gravide kvinner.

Studien, som er en tverrsnittsundersøkelse, sammenlignet urin fra 66 gravide kvinner med urin fra 69 ikke-gravide studenter. Resultatene viste at de gravide hadde 1,5 ganger høyere konsentrasjon av GHB og fire til fem ganger høyere konsentrasjon av GBL og BHB. Studien viste videre at med dagens påvisningsgrense for GHB, vil metoder som ikke skiller GHB og BHB gi 6,1 % risiko for falsk positiv GHB-prøve hos gravide, noe som er mer enn fire ganger høyere enn for ikke-gravide. Dersom en kontrollerer for hvor fortynnet urinen er ved å justerte GHB-konsentrasjonen for kreatinin i urin, var det ikke forskjell på GHB-konsentrasjonen mellom de gravide og de ikke-gravide, mens GBL og BHB var forhøyet selv ved kreatininjustering.

Funnene i denne studien bør få konsekvenser for testing av GHB og beslektede forbindelser i urin hos gravide. Kravene til metodene som benyttes bør skjerpes inn. Bare analytikk som er helt spesifikk for de ulike forbindelsene bør benyttes. Videre vil justering for kreatinin redusere faren for falsk positiv prøve. En bør også vurdere høyere påvisningsgrenser for GHB og GBL under graviditet.