Flere legemidler kan gi endringer i pigmentering. For de fleste legemidler er dokumentasjonen basert på observasjoner og enkeltkasuistikker, men noen studier foreligger (1). Legemiddelinduserte forandringer i hudfarge og pigmentering kan skyldes ulike mekanismer som økt melanin- eller lipofuscinsyntese, avleiring av legemiddelrelatert materiale i huden eller en postinflammatorisk hyperpigmentering (2). Ofte er mekanismen sammensatt, og i mange tilfeller også ukjent (3). Pigmentforandringene kan være utbredte eller lokaliserte, men er oftest mest uttalt i soleksponerte områder. Slimhinner, spesielt munn og konjunktiva kan også rammes. Hyperpigmentering ses oftere enn hypopigmentering (2,3,4). Pigmentforandringer kan også oppstå sekundært til andre legemiddelutløste hudsykdommer som licenoide erupsjoner og fikserte erytemer (3). Legemiddelutløste pigmentforandringer kan utvikles fra uker til måneder etter behandlingsstart, og kan fortsette å utvikle seg over år dersom behandlingen bibeholdes. Etter seponering vil pigmentforandringene vanligvis blekne, men dette tar tid og ofte oppnås ikke fullstendig helbredelse. Differensialdiagnoser til legemiddelinduserte pigmentforandringer inkluderer endokrine og metabolske sykdommer som melasma, Addisons sykdom, hemokromatose og vitamin B12-mangel (3).

Amiodaron

Langtidsbehandling med amiodaron gir blågrå misfarging av hud hos 1-3 % av pasientene (5). Misfargingen rammer spesielt områder som har vært eksponert for sol og skyldes en fototoksisk reaksjon. Det er sett avleiringer av amiodaron og lipofuscin i affisert hud. Risikoen kan være økt hos pasienter med lys hud og etter sterk soleksponering og kan muligens også ha sammenheng med kumulert dose. Misfargingen forsvinner vanligvis langsomt etter avsluttet behandling (måneder – år), men kan også vedvare utover dette (4,5).

Antiepileptika

Hydantoinderivatene fenytoin og fosfenytoin kan gi hyperpigmentering og én kilde anslår at dette skjer hos ca. 10 % av pasientene (3). Hyperpigmenteringen ses oftere hos kvinner enn menn og skyldes en økt pigmentering og spredning av melaningranuler. Hyperpigmenteringen i ansiktet kan ligne på melasma, i tillegg kan også nakke og armer affiseres (3,6). Det er ikke funnet opplysninger om at pigmentendringene reverseres fullstendig ved seponering.

Cytostatika

Pigmentendringer i hud, hår, negler og slimhinner er vanlig hos pasienter behandlet med cytostatika, spesielt alkylerende substanser og cytotoksiske antibiotika. Områdene med økt pigmentering kan være lokaliserte eller mer diffuse og har gjerne distinkte mønstre. Soleksponering kan i enkelte tilfeller øke hyperpigmenteringen. Pigmentendringene er vanligvis reversible ved seponering, men kan også vedvare (3,7).

Fentiaziner

I Norge er det registrert tre fentiaziner: levomepromazin (Nozinan), perfenazin (Trilafon) og proklorperazin (Stemetil). Dokumentasjonen er god for fentiazininduserte pigmentendringer (1). Slike endringer er skifergrå til blåfiolett i farge og er begrenset til soleksponerte områder, hovedsakelig affiseres ansikt. Pigmentering er kumulativ og begynner ofte med en brunfarge i sommermånedene. Også øye og andre organ kan affiseres. Antatt mekanisme er avleiring av et melaninlignende pigment (3,4). Det er i tillegg foreslått at fentiaziene øker sekresjonen av melanotropin; melanocyttstimulerende hormon (1). Pigmenteringen kan forsvinne gradvis ved seponering, men er i mange tilfeller permanent (3,4).

Kvinnelige kjønnshormoner

Både progestogener og østrogener kan gi opphav til hyperpigmentering, først og fremst sett som melasma (3). Det synes ikke å være forskjell mellom de ulike preparatene når det gjelder hormonell antikonsepsjon. RELIS har flere ganger utredet melasma ved p-pillebruk og har funnet at forekomsten varierer i ulike kilder fra 3-5 % til 29 %, uten at pasientgrunnlaget er spesifisert. Bivirkningen er rapportert å oppstå fra én måned til noen få år etter behandlingsstart, og insidensen kan øke med behandlingslengden og total hormonmengde i preparatet. Tidligere melasma under graviditet predikerer økt risiko og overdreven soling predisponerer. Hyperpigmenteringen som oppstår ved bruk av p-piller blekner og forsvinner som regel etter seponering, men det kan ta lengre tid sammenlignet med melasma i forbindelse med svangerskap. I noen tilfeller blir tilstanden permanent (8).

Malariamidler

Bruk av antimalariamidler i over tre til fire måneder gir pigmentforandringer, ofte i form av irregulære blåsvarte flekker. I hovedsak ses dette på skinnbeinet, men også på negler, i ansiktet og i munnhulen (2,3). En kilde anslår at rundt ¼ av pasientene rammes (3). Pigmenteringen antas å skyldes avleiring av legemidlet, melanin eller andre komplekser i huden. Det er foreslått at pigmentforandringene også kan relateres oftalmologiske bivirkninger av antimalariamidler (3). Pigmentforandringene reverseres, gjerne over måneder, etter seponering (2,3). Klorokin kan i tillegg gi hypopigmentering, i hovedsak av hår. Alle typer kroppshår kan rammes. Dette ses vanligvis etter flere måneders behandling og er reversibelt ved seponering. Hydroksyklorokin har ikke denne effekten (2,3,6).

Prostaglandiner

Det er godt dokumentert at prostaglandiner induserer endringer i pigmentering. Data er i hovedsak fra bruk av øyedråper mot forhøyet intraokulært trykk. Både hyperpigmentering av iris, øyelokk, øyevipper og periorbital hud er observert. Mekanismen er trolig en prostaglandinindusert økning i melaninsyntesen og av melanocyttenes dendrittiske struktur (1). Pigmenteringen av iris er angitt å være permanent, eller reverserbar over svært lang tid (9).

Tetrasykliner

Tetrasykliner, og spesielt minosyklin er kjent å gi pigmentendringer. I hovedsak ses blåsvart pigmentering i soleksponert hud eller hud med tidligere inflammasjon eller arr. Pigmenteringen skyldes fargede granuler med komplekser av jern og legemiddel. Også normal hud, i hovedsak på beina, kan affiseres med gråblå hyperpigmentering. Her antas metabolitter avsatt i hud å være årsaken. Også økt melaninsyntese kan være implisert i noen tilfeller av tetrasyklininduserte pigmentendringer. Pigmentendringer ved tetrasykliner ses i hovedsak ved bruk av høye doser og lang behandlingsvarighet (1,3). Pigmentering relateres oftere til minosyklin enn andre tetrasykliner, men dette skyldes trolig forskjeller i bruksområder fremfor faktiske forskjeller mellom de ulike tetrasyklinene (1). Én kilde angir at pigmentering ofte vedvarer etter seponering (10).

Har du spørsmål om legemidler og pigmentendringer eller andre bivirkninger? Kontakt RELIS.